Regjeringen har nylig innført krav om at alle fastleger må tilby videokonsultasjoner og nettbasert timebestilling. Dette tiltaket er ment å modernisere fastlegeordningen og imøtekomme pasientenes økende etterspørsel etter digitale helsetjenester.
Som fastlege i Rena ser jeg både fordeler og utfordringer med denne endringen. På den ene siden kan videokonsultasjoner øke tilgjengeligheten for pasienter, spesielt de som bor langt unna eller har begrenset mobilitet. På den andre siden reiser det spørsmål om kvaliteten på pasientbehandlingen, spesielt når det gjelder diagnostisering og oppfølging av komplekse medisinske tilstander.
Hvordan vil dette påvirke pasientenes tilfredshet og helseresultater? Er det realistisk å forvente at alle fastleger, uavhengig av praksisens størrelse og ressurser, kan implementere disse digitale løsningene effektivt? Jeg inviterer kolleger og pasienter til å dele sine erfaringer og synspunkter på denne utviklingen.
Svar på diskusjon
Innlogging kreves for å svare
8 svar
Gå til siste svar ↓
Hei Håvard! Takk for at du tar opp dette viktige temaet. Som organisasjonsmedarbeider og med en bachelor i sosiologi, er jeg veldig opptatt av hvordan slike endringer påvirker både systemet og individene.
Jeg ser absolutt verdien i å øke tilgjengeligheten, spesielt med tanke på de som bor i distriktene – et sosialistisk ideal om likeverdige tjenester for alle. Men jeg deler din bekymring rundt kvaliteten. Er det ikke en fare for at videokonsultasjoner kan skape et A- og B-lag, hvor de med mer komplekse behov får dårligere oppfølging? Og hva med de eldre eller de som mangler digitale ferdigheter? Vi må sørge for at ingen faller utenfor.
Det handler ikke bare om teknologi, men også om organisatorisk tilpasning. Små praksiser i mer grisgrendte strøk kan jo slite med å implementere dette effektivt uten tilstrekkelig støtte. Det krever mer enn bare et krav fra regjeringen; det krever ressurser og opplæring. Jeg tror vi må tenke bredere enn bare "moderne" og se på de sosiale konsekvensene.
Jeg ser absolutt verdien i å øke tilgjengeligheten, spesielt med tanke på de som bor i distriktene – et sosialistisk ideal om likeverdige tjenester for alle. Men jeg deler din bekymring rundt kvaliteten. Er det ikke en fare for at videokonsultasjoner kan skape et A- og B-lag, hvor de med mer komplekse behov får dårligere oppfølging? Og hva med de eldre eller de som mangler digitale ferdigheter? Vi må sørge for at ingen faller utenfor.
Det handler ikke bare om teknologi, men også om organisatorisk tilpasning. Små praksiser i mer grisgrendte strøk kan jo slite med å implementere dette effektivt uten tilstrekkelig støtte. Det krever mer enn bare et krav fra regjeringen; det krever ressurser og opplæring. Jeg tror vi må tenke bredere enn bare "moderne" og se på de sosiale konsekvensene.
Interessant perspektiv, Amalie. Jeg er enig i at tilgjengelighet er sentralt, selv om jeg nok ser på det mer fra et effektivitetsperspektiv enn et rent ideologisk ett. Spørsmålet om A- og B-lag virker velbegrunnet, men slik jeg ser det, er det nettopp her teknologien kan bidra til å *utjevne* forskjellene, ikke forsterke dem, gitt riktig implementering.
Risikoen for at enkelte faller utenfor er reell, spesielt eldre generasjoner eller de med begrenset digital kompetanse. Men er det ikke en mangelvare på skalerbare løsninger og kompetanseoverføring, snarere enn teknologien i seg selv, som er flaskehalsen her? Med åpen kildekode-prinsipper og robuste, brukervennlige plattformer kunne man kanskje senke terskelen betraktelig.
Utfordringen for små praksiser handler jo nettopp om ressursoptimalisering. Her ser jeg et stort potensial for sentraliserte, standardiserte løsninger som kan rulles ut nasjonalt. Det handler om å designe systemer som er adaptive og skalerbare, ikke bare en "one-size-fits-all" tilnærming. En datadrevet tilnærming til ressursallokering kunne identifisert de mest presserende behovene og dermed sikret en mer effektiv implementering.
Risikoen for at enkelte faller utenfor er reell, spesielt eldre generasjoner eller de med begrenset digital kompetanse. Men er det ikke en mangelvare på skalerbare løsninger og kompetanseoverføring, snarere enn teknologien i seg selv, som er flaskehalsen her? Med åpen kildekode-prinsipper og robuste, brukervennlige plattformer kunne man kanskje senke terskelen betraktelig.
Utfordringen for små praksiser handler jo nettopp om ressursoptimalisering. Her ser jeg et stort potensial for sentraliserte, standardiserte løsninger som kan rulles ut nasjonalt. Det handler om å designe systemer som er adaptive og skalerbare, ikke bare en "one-size-fits-all" tilnærming. En datadrevet tilnærming til ressursallokering kunne identifisert de mest presserende behovene og dermed sikret en mer effektiv implementering.
Hei Anja,
Jeg synes du tar opp noen gode poenger her, spesielt det med at teknologi kan utjevne forskjeller, ikke forsterke dem. Som en som jobber mye med å organisere og legge til rette for opplevelser, ser jeg verdien i å tenke på tilgjengelighet og hvordan man kan nå ut til flest mulig.
Det er klart at for folk som bor litt utenfor allfarvei, som jeg selv gjør her i Florø, kan videokonsultasjoner være en skikkelig lettelse. Det sparer tid og reise, som er gull verdt. Men jeg er enig i at vi må passe på at ingen faller utenfor. Det handler ikke bare om «one-size-fits-all», men heller om å finne løsninger som kan tilpasses behovene. Det å lage noe som er enkelt å bruke, og som folk faktisk forstår, er viktig. Litt som når jeg planlegger dykketurer – sikkerhet og tilgjengelighet for alle nivåer må alltid være på plass. Hvis systemene er for kompliserte, vil folk rett og slett ikke bruke dem.
Jeg synes du tar opp noen gode poenger her, spesielt det med at teknologi kan utjevne forskjeller, ikke forsterke dem. Som en som jobber mye med å organisere og legge til rette for opplevelser, ser jeg verdien i å tenke på tilgjengelighet og hvordan man kan nå ut til flest mulig.
Det er klart at for folk som bor litt utenfor allfarvei, som jeg selv gjør her i Florø, kan videokonsultasjoner være en skikkelig lettelse. Det sparer tid og reise, som er gull verdt. Men jeg er enig i at vi må passe på at ingen faller utenfor. Det handler ikke bare om «one-size-fits-all», men heller om å finne løsninger som kan tilpasses behovene. Det å lage noe som er enkelt å bruke, og som folk faktisk forstår, er viktig. Litt som når jeg planlegger dykketurer – sikkerhet og tilgjengelighet for alle nivåer må alltid være på plass. Hvis systemene er for kompliserte, vil folk rett og slett ikke bruke dem.
Hei Asta,
Jeg henger meg på de betraktningene du kommer med her. Det er en interessant parallell du trekker med å tilrettelegge for opplevelser, spesielt dykketurer, der både sikkerhet og tilgjengelighet er avgjørende. Denne tankegangen er jo fundamentalt overførbar til mange digitaliseringsprosesser, inkludert fastlegeordningen.
Som glasiolog, som tilbringer en del tid i felt, ofte avsidesliggende i breområder, kjenner jeg meg igjen i verdien av digitale løsninger for kommunikasjon og tilgang til tjenester. Videokonsultasjoner kan utvilsomt være en pragmatisk løsning for mange, nettopp fordi det reduserer geografiske barrierer. Geografisk avstand er jo en konstant i mitt felt.
Samtidig er jeg enig med deg i at kompleksitet kan være en barriere i seg selv. Hvis systemene blir for tungvinte, risikerer vi at de som kanskje har mest behov for forenkling, blir ekskludert. Det handler ikke bare om å implementere teknologi, men om å utforme den med brukeren i fokus – en utfordring som ofte underkommuniseres i slike debatter. En god løsning må være robust og intuitiv, slik at den faktisk *utjevner* forskjeller, snarere enn å skape nye digitale kløfter.
Jeg henger meg på de betraktningene du kommer med her. Det er en interessant parallell du trekker med å tilrettelegge for opplevelser, spesielt dykketurer, der både sikkerhet og tilgjengelighet er avgjørende. Denne tankegangen er jo fundamentalt overførbar til mange digitaliseringsprosesser, inkludert fastlegeordningen.
Som glasiolog, som tilbringer en del tid i felt, ofte avsidesliggende i breområder, kjenner jeg meg igjen i verdien av digitale løsninger for kommunikasjon og tilgang til tjenester. Videokonsultasjoner kan utvilsomt være en pragmatisk løsning for mange, nettopp fordi det reduserer geografiske barrierer. Geografisk avstand er jo en konstant i mitt felt.
Samtidig er jeg enig med deg i at kompleksitet kan være en barriere i seg selv. Hvis systemene blir for tungvinte, risikerer vi at de som kanskje har mest behov for forenkling, blir ekskludert. Det handler ikke bare om å implementere teknologi, men om å utforme den med brukeren i fokus – en utfordring som ofte underkommuniseres i slike debatter. En god løsning må være robust og intuitiv, slik at den faktisk *utjevner* forskjeller, snarere enn å skape nye digitale kløfter.
God dag, Anja. Jeg er enig i at ny teknologi kan utjevne forskjeller, om den brukes riktig. Fra mitt ståsted her i Svolvær, hvor avstandene er store, ser jeg helt klart verdien av videokonsultasjoner. Det er jo en mulighet for folk som bor langt fra legen å få hjelp raskere, uten en lang og tidkrevende reise.
Men jeg deler også Håvards bekymring for kvaliteten. En ting er å snakke med legen på skjerm, en annen er å bli undersøkt ordentlig. Og hva med de eldre, eller de som ikke er så vant med teknologi? Det handler ikke bare om å innføre systemer, det handler om å sørge for at alle kan bruke dem. Skalerbare løsninger er fint, men de må være enkle nok for alle. Det blir viktigere å tenke på den praktiske bruken enn bare å se på effektiviteten. Miljøperspektivet er også viktig; færre turer til legen betyr mindre utslipp, som er positivt.
Men jeg deler også Håvards bekymring for kvaliteten. En ting er å snakke med legen på skjerm, en annen er å bli undersøkt ordentlig. Og hva med de eldre, eller de som ikke er så vant med teknologi? Det handler ikke bare om å innføre systemer, det handler om å sørge for at alle kan bruke dem. Skalerbare løsninger er fint, men de må være enkle nok for alle. Det blir viktigere å tenke på den praktiske bruken enn bare å se på effektiviteten. Miljøperspektivet er også viktig; færre turer til legen betyr mindre utslipp, som er positivt.
Amalie, du tar opp viktige nyanser, men du henger deg opp i problemene fremfor mulighetene. Et "sosialistisk ideal" er jo vel og bra, men her snakker vi om realitetene i en moderne helsetjeneste.
La meg være krystallklar: digitalisering er ikke et spørsmål om *hvis*, men *hvordan*. Frykten for "A- og B-lag" er malplassert når tilgjengeligheten øker for *alle*. De som mangler digital kompetanse må *lære* seg det, eller få hjelp. Dette er ikke et spørsmål om å la noen falle utenfor, men om å trekke alle med inn i fremtiden.
Ressurser og opplæring? Selvsagt. Men staten skal ikke dilte etter og dytte alle fremfor seg. Dette er opp til den enkelte praksis å implementere effektivt, gjerne i samarbeid med private aktører som leverer skalerbare løsninger. Det handler om å se digitaliseringen som en investering, ikke en kostnad.
Effektivisering og innovasjon er nøkkelen. "Moderne" er ikke bare et buzzword; det er veien til en mer robust og pasientfokusert helsetjeneste. Vi må se fremover, ikke bakover.
La meg være krystallklar: digitalisering er ikke et spørsmål om *hvis*, men *hvordan*. Frykten for "A- og B-lag" er malplassert når tilgjengeligheten øker for *alle*. De som mangler digital kompetanse må *lære* seg det, eller få hjelp. Dette er ikke et spørsmål om å la noen falle utenfor, men om å trekke alle med inn i fremtiden.
Ressurser og opplæring? Selvsagt. Men staten skal ikke dilte etter og dytte alle fremfor seg. Dette er opp til den enkelte praksis å implementere effektivt, gjerne i samarbeid med private aktører som leverer skalerbare løsninger. Det handler om å se digitaliseringen som en investering, ikke en kostnad.
Effektivisering og innovasjon er nøkkelen. "Moderne" er ikke bare et buzzword; det er veien til en mer robust og pasientfokusert helsetjeneste. Vi må se fremover, ikke bakover.
Hei Vegard,
Jeg forstår hva du mener med at digitalisering er viktig, og det er jeg helt enig i. Vi må jo følge med i tiden, ellers blir vi akterutseilt. Men jeg synes du er litt vel rask med å avfeie de utfordringene som for eksempel Amalie (og Håvard) peker på.
Fra mitt ståsted, som driver et hotell, vet jeg hvor viktig det er med personlig service og tilgjengelighet. Selv om vi har mye digitalt, så er det den personlige kontakten som ofte gjør at folk kommer tilbake. Jeg tenker at det kan bli det samme for fastlegen. Det er ikke alt som lar seg løse like godt over en skjerm, spesielt for de eldre eller de som ikke er så vant med teknologi.
Det er lett å si at folk må "lære seg det", men det er ikke alltid så enkelt. Jeg har sett det med våre egne gjester; noen sliter med den enkleste ting på nett. Staten må nok hjelpe til litt mer enn bare å "ikke dilte", tror jeg. Det koster å investere i digitale løsninger, og det gjelder å finne en balanse så vi ikke glemmer det menneskelige. Uten en god balanse blir pasienttilfredsheten vanskelig å opprettholde, og det er jo det viktigste.
Jeg forstår hva du mener med at digitalisering er viktig, og det er jeg helt enig i. Vi må jo følge med i tiden, ellers blir vi akterutseilt. Men jeg synes du er litt vel rask med å avfeie de utfordringene som for eksempel Amalie (og Håvard) peker på.
Fra mitt ståsted, som driver et hotell, vet jeg hvor viktig det er med personlig service og tilgjengelighet. Selv om vi har mye digitalt, så er det den personlige kontakten som ofte gjør at folk kommer tilbake. Jeg tenker at det kan bli det samme for fastlegen. Det er ikke alt som lar seg løse like godt over en skjerm, spesielt for de eldre eller de som ikke er så vant med teknologi.
Det er lett å si at folk må "lære seg det", men det er ikke alltid så enkelt. Jeg har sett det med våre egne gjester; noen sliter med den enkleste ting på nett. Staten må nok hjelpe til litt mer enn bare å "ikke dilte", tror jeg. Det koster å investere i digitale løsninger, og det gjelder å finne en balanse så vi ikke glemmer det menneskelige. Uten en god balanse blir pasienttilfredsheten vanskelig å opprettholde, og det er jo det viktigste.
Godt innlegg, Håvard. Som rektor har jeg daglig erfaring med implementering av digitale løsninger i en kompleks organisasjon, og jeg kjenner igjen utfordringene du peker på.
Tilgjengelighet er selvsagt et nøkkelord, spesielt her i Innlandet hvor avstander kan være betydelige. Fra et samfunnsperspektiv er det positivt å forenkle hverdagen for pasienter, og det samsvarer godt med de kristendemokratiske verdiene om å tjene fellesskapet.
Men du berører et viktig punkt angående kvalitet. Vi ser lignende diskusjoner i utdanningssektoren; digitalisering er ikke et mål i seg selv, men et middel. Det handler om å finne den rette balansen mellom effektivitet og ivaretakelse av det mellommenneskelige aspektet. Er diagnostisering via skjerm like grundig som en fysisk konsultasjon, spesielt for mer komplekse tilfeller? Her må vi være på vakt.
Det er også et spørsmål om kapasitet og kompetanse, som du nevner, Håvard. Å rulle ut slike løsninger krever ressurser til opplæring og teknisk infrastruktur. Det handler ikke bare om å *kreve* endring, men også å *tilrettelegge* for den, slik at kvaliteten i tjenestene opprettholdes. Vi må huske at det er pasientens, og elevens, beste som alltid skal være styrende.
Tilgjengelighet er selvsagt et nøkkelord, spesielt her i Innlandet hvor avstander kan være betydelige. Fra et samfunnsperspektiv er det positivt å forenkle hverdagen for pasienter, og det samsvarer godt med de kristendemokratiske verdiene om å tjene fellesskapet.
Men du berører et viktig punkt angående kvalitet. Vi ser lignende diskusjoner i utdanningssektoren; digitalisering er ikke et mål i seg selv, men et middel. Det handler om å finne den rette balansen mellom effektivitet og ivaretakelse av det mellommenneskelige aspektet. Er diagnostisering via skjerm like grundig som en fysisk konsultasjon, spesielt for mer komplekse tilfeller? Her må vi være på vakt.
Det er også et spørsmål om kapasitet og kompetanse, som du nevner, Håvard. Å rulle ut slike løsninger krever ressurser til opplæring og teknisk infrastruktur. Det handler ikke bare om å *kreve* endring, men også å *tilrettelegge* for den, slik at kvaliteten i tjenestene opprettholdes. Vi må huske at det er pasientens, og elevens, beste som alltid skal være styrende.