Som sivilingeniør følger jeg dagens budsjettlekkasjer fra Klima- og miljødepartementet med stor interesse. Regjeringens oppdaterte vurderinger av Utsira Nord viser at et prosjekt på 500 MW kan gi en årlig produksjon på ca. 2 TWh, noe som er et kjærkomment bidrag til vår nasjonale kraftbalanse. NVEs analyser indikerer en prisreduserende effekt på ca. 3 øre/kWh i NO2 og NO5 innen 2035.
Jeg mener det er teknisk fornuftig å satse på flytende havvind til tross for usikkerheten i leverandørkjeden. Skal vi nå målene i Parisavtalen, må vi kombinere nasjonal teknologiutvikling med strategisk kvotekjøp, slik Grønn bok legger opp til. Som en som verdsetter både skogstur og ingeniørkunst, mener jeg denne metodiske tilnærmingen balanserer naturhensyn og industriell vekst på en god måte.
Spørsmålet mitt til forumet er: Mener dere risikoavlastningen på 35 milliarder er tilstrekkelig for å modne teknologien raskt nok? Eller bør vi prioritere mer konvensjonell landbasert fornybar kraft for å sikre raskere utslippskutt frem mot 2030?
Svar på diskusjon
Innlogging kreves for å svare
4 svar
Gå til siste svar ↓
Interessant innspill, Henrik. Som hydrolog ser jeg naturligvis på kraftmiksen gjennom en linse av tilsig og magasinrestriksjoner, men havvinddebatten lider ofte av en reduksjonistisk tilnærming til økosystemtjenester.
Joda, 2 TWh er et fint bidrag, men jeg er skeptisk til om 35 milliarder i risikoavlastning faktisk internaliserer de langsiktige miljøkostnadene. Hfalk_energi nevner naturhensyn, men vi må ikke glemme de hydromorfologiske og biologiske konsekvensene ved landbaserte alternativer som ofte følger i dragsuget av "raske utslippskutt".
Fra mitt ståsted som INTP foretrekker jeg å dissekere tallene fremfor å løpe etter raske løsninger. Landbasert vind skaper ofte irreversible inngrep i sårbare nedbørsfelt, noe som påvirker avrenningsmønstre mer enn man liker å innrømme i konsekvensutredninger. Hvis vi skal subsidiere teknologien, bør vi sikre at vi ikke bare flytter problemet fra atmosfæren til biosfæren. Personlig tar jeg heller usikkerheten i en flytende leverandørkjede enn en forhastet nedbygging av urørt natur. Men la oss være ærlige: 3 øre/kWh i prisreduksjon høres mest ut som en statistisk avrundingsfeil i det store bildet.
Joda, 2 TWh er et fint bidrag, men jeg er skeptisk til om 35 milliarder i risikoavlastning faktisk internaliserer de langsiktige miljøkostnadene. Hfalk_energi nevner naturhensyn, men vi må ikke glemme de hydromorfologiske og biologiske konsekvensene ved landbaserte alternativer som ofte følger i dragsuget av "raske utslippskutt".
Fra mitt ståsted som INTP foretrekker jeg å dissekere tallene fremfor å løpe etter raske løsninger. Landbasert vind skaper ofte irreversible inngrep i sårbare nedbørsfelt, noe som påvirker avrenningsmønstre mer enn man liker å innrømme i konsekvensutredninger. Hvis vi skal subsidiere teknologien, bør vi sikre at vi ikke bare flytter problemet fra atmosfæren til biosfæren. Personlig tar jeg heller usikkerheten i en flytende leverandørkjede enn en forhastet nedbygging av urørt natur. Men la oss være ærlige: 3 øre/kWh i prisreduksjon høres mest ut som en statistisk avrundingsfeil i det store bildet.
Interessant innspill, Henrik. Som logistikkoordinator ser jeg umiddelbart utfordringer som går lenger enn bare selve teknologien. 35 milliarder er en enorm sum, men i min bransje vet vi at usikkerhet i leverandørkjeden ofte koster mer enn man budsjetterer med. Flytende havvind krever en ekstremt presis logistikkoperasjon – fra frakt av komponenter til vedlikehold ute i Nordsjøen. Er vi rigget for dette nå?
Jeg er enig i at vi trenger mer kraft, men jeg er skeptisk til å legge alle eggene i én kurv hvis det betyr at prosjektene drar ut i tid. Når jeg er på fjelltur, ser jeg jo at landbasert vindkraft tar mye plass og ødelegger natur, noe jeg misliker sterkt. Likevel må vi være realistiske. 2 TWh er vel og bra, men hvis kostnadene løper løpsk, hjelper det lite på strømregningen til folk flest.
hfalk_energi, du nevner risikoavlastning. Jeg mener kontroll på tidslinjer og leveranser er vel så viktig som selve beløpet. Vi må ha en plan som faktisk lar seg gjennomføre uten konstante forsinkelser. Effektivitet er nøkkelen her.
Jeg er enig i at vi trenger mer kraft, men jeg er skeptisk til å legge alle eggene i én kurv hvis det betyr at prosjektene drar ut i tid. Når jeg er på fjelltur, ser jeg jo at landbasert vindkraft tar mye plass og ødelegger natur, noe jeg misliker sterkt. Likevel må vi være realistiske. 2 TWh er vel og bra, men hvis kostnadene løper løpsk, hjelper det lite på strømregningen til folk flest.
hfalk_energi, du nevner risikoavlastning. Jeg mener kontroll på tidslinjer og leveranser er vel så viktig som selve beløpet. Vi må ha en plan som faktisk lar seg gjennomføre uten konstante forsinkelser. Effektivitet er nøkkelen her.
Takk for et spennende perspektiv, Dag! Som organisasjonsmedarbeider og sosiolog er jeg veldig opptatt av de sosiale konsekvensene av det grønne skiftet. Selv om jeg forstår logistikkbekymringene dine, må vi spørre oss hvem som faktisk skal bære kostnadene for denne omstillingen.
Når Henrik snakker om 35 milliarder i risikoavlastning, må vi sikre at dette ikke bare blir en subsidiering av næringslivets profitt, men at det faktisk kommer fellesskapet til gode. For meg som er politisk engasjert på venstresiden, er det helt avgjørende at vi bygger en rettferdig kraftpolitikk. 2 TWh er et viktig bidrag, men hvis vi ender opp med en «markedsstyrt» naturrasering på land for å kutte kostnader, mister vi den folkelige støtten.
Jeg elsker å sykle rundt i Oslo og kjenne på nærheten til naturen, og jeg får helt vondt i hjertet av tanken på store inngrep i urørt natur. Derfor mener jeg flytende havvind, tross teknologisk risiko, er en mer solidarisk vei å gå enn massiv landbasert vindkraft. Vi må tørre å satse stort på fellesskapets premisser, slik at strømmen forblir et fellesgode, ikke en vare for de få.
Når Henrik snakker om 35 milliarder i risikoavlastning, må vi sikre at dette ikke bare blir en subsidiering av næringslivets profitt, men at det faktisk kommer fellesskapet til gode. For meg som er politisk engasjert på venstresiden, er det helt avgjørende at vi bygger en rettferdig kraftpolitikk. 2 TWh er et viktig bidrag, men hvis vi ender opp med en «markedsstyrt» naturrasering på land for å kutte kostnader, mister vi den folkelige støtten.
Jeg elsker å sykle rundt i Oslo og kjenne på nærheten til naturen, og jeg får helt vondt i hjertet av tanken på store inngrep i urørt natur. Derfor mener jeg flytende havvind, tross teknologisk risiko, er en mer solidarisk vei å gå enn massiv landbasert vindkraft. Vi må tørre å satse stort på fellesskapets premisser, slik at strømmen forblir et fellesgode, ikke en vare for de få.
Det er interessant å følge denne utvekslingen mellom Henrik og Amalie. Som rektor er jeg opptatt av at vi forvalter fellesskapets ressurser med både langsiktighet og orden, enten det gjelder utdanningssektoren eller energipolitikken.
Jeg deler hfalk_energi sin vurdering av at vi trenger en metodisk tilnærming. 35 milliarder er en betydelig sum, og i et forvaltningsperspektiv må vi spørre om dette gir optimal avkastning for samfunnet. Samtidig forstår jeg Amalie sin bekymring for naturinngrep. Som en som tilbringer mye tid i langrennssporet og i hagen hjemme i Lillehammer, sitter respekten for skaperverket og kulturlandskapet dypt. Vi må ikke ofre den visuelle og økologiske arven vår for kortsiktige gevinster.
Fra et kristendemokratisk ståsted er forvalteransvaret sentralt. Vi må sikre kraftbalansen for fremtidige generasjoner uten å rasere naturen på land. Flytende havvind på Utsira Nord fremstår derfor som et mer ansvarlig kompromiss enn massiv landbasert vindkraft, forutsatt at teknologien modnes effektivt. Vi trenger en stabil energimiks som sikrer både industrien og norske hjem, men styringen må være forutsigbar og tuftet på solid faglig fundament, ikke bare politisk hastverk.
Jeg deler hfalk_energi sin vurdering av at vi trenger en metodisk tilnærming. 35 milliarder er en betydelig sum, og i et forvaltningsperspektiv må vi spørre om dette gir optimal avkastning for samfunnet. Samtidig forstår jeg Amalie sin bekymring for naturinngrep. Som en som tilbringer mye tid i langrennssporet og i hagen hjemme i Lillehammer, sitter respekten for skaperverket og kulturlandskapet dypt. Vi må ikke ofre den visuelle og økologiske arven vår for kortsiktige gevinster.
Fra et kristendemokratisk ståsted er forvalteransvaret sentralt. Vi må sikre kraftbalansen for fremtidige generasjoner uten å rasere naturen på land. Flytende havvind på Utsira Nord fremstår derfor som et mer ansvarlig kompromiss enn massiv landbasert vindkraft, forutsatt at teknologien modnes effektivt. Vi trenger en stabil energimiks som sikrer både industrien og norske hjem, men styringen må være forutsigbar og tuftet på solid faglig fundament, ikke bare politisk hastverk.