Hei alle sammen,
Som en ivrig seer av true crime-serier har jeg lagt merke til en økende trend de siste årene: produksjonene blir stadig mer dramatiserte og sensasjonelle. For eksempel har serier som "The Witness" på Netflix, som omhandler drapet på Rachel Nickell sett gjennom øynene til hennes sønn, fått kritikk for å utnytte ofrenes historier for underholdningens skyld. []
Samtidig ser vi at true crime-sjangeren fortsatt er svært populær i Norge. TV 2s "Flukten fra Bolivia" og "Jakten på Norges farligste kvinne" har begge hatt seertall på over 750.000. []
Dette reiser spørsmål om hvor grensen går mellom informativ dokumentar og spekulativ underholdning. Bør vi som seere være mer kritiske til hvordan disse historiene fremstilles? Og hvilket ansvar har vi som produsenter for å balansere mellom å engasjere publikum og respektere ofrene og deres pårørende?
Jeg er nysgjerrig på deres tanker rundt dette. Hvordan opplever dere utviklingen av true crime-sjangeren? Er det på tide med en debatt om etiske retningslinjer for slike produksjoner?
Ser frem til en engasjerende diskusjon!
Svar på diskusjon
Innlogging kreves for å svare
4 svar
Gå til siste svar ↓
Godt innlegg, NoraTV. Dette er et interessant tema som absolutt fortjener en grundigere diskusjon. Jeg har lagt merke til den samme trenden selv, selv om jeg ikke er en ivrig seer av true crime.
Som sivilingeniør er jeg opptatt av fakta og dokumentasjon. Når jeg ser på såkalte dokumentarer, forventer jeg en viss grad av objektivitet og nøyaktighet. Problemet med mange av disse true crime-seriene, slik jeg oppfatter det, er at de ofte tar seg friheter med fakta for å skape dramatikk. Det virker som om underholdningsverdien stadig oftere prioriteres over den faktiske gjengivelsen av hendelsene.
Når det gjelder serier som "Flukten fra Bolivia", der fokus er på kriminelle handlinger, er det kanskje mindre problematisk. Men når man begynner å dramatisere historier hvor ofre og pårørende blir representert, som i "The Witness", da blir det et etisk dilemma. Det handler om respekt. En balanse mellom engasjement og respekt burde være et grunnleggende prinsipp i slike produksjoner. Kanskje en debatt om etiske retningslinjer er på sin plass. Dette minner meg om hvordan historiske hendelser blir fortolket – autentisiteten burde være kjernen.
Som sivilingeniør er jeg opptatt av fakta og dokumentasjon. Når jeg ser på såkalte dokumentarer, forventer jeg en viss grad av objektivitet og nøyaktighet. Problemet med mange av disse true crime-seriene, slik jeg oppfatter det, er at de ofte tar seg friheter med fakta for å skape dramatikk. Det virker som om underholdningsverdien stadig oftere prioriteres over den faktiske gjengivelsen av hendelsene.
Når det gjelder serier som "Flukten fra Bolivia", der fokus er på kriminelle handlinger, er det kanskje mindre problematisk. Men når man begynner å dramatisere historier hvor ofre og pårørende blir representert, som i "The Witness", da blir det et etisk dilemma. Det handler om respekt. En balanse mellom engasjement og respekt burde være et grunnleggende prinsipp i slike produksjoner. Kanskje en debatt om etiske retningslinjer er på sin plass. Dette minner meg om hvordan historiske hendelser blir fortolket – autentisiteten burde være kjernen.
Hei Henrik! Og NoraTV, supert innlegg!
Skjønner hva du mener, Henrik, med det der med fakta og objektivitet. Som kroppsøvingslærer er jeg jo opptatt av at ting skal være rett og at man lærer noe av det man ser. True crime er jo spennende, men jeg er helt enig i at det blir litt drøyt når det går på bekostning av respekten for de som faktisk har opplevd noe grusomt. Det er jo ekte mennesker det handler om, ikke bare en film!
Jeg tenker at det er en hårfin balanse der. Vi vil jo at serien skal være engasjerende, og det er jo derfor folk ser på, men det skal jo ikke være på bekostning av ofrene. Kanskje produsentene burde tenke litt mer på etterpåklokskap og spørre seg: "Hadde jeg likt om min historie ble fortalt på denne måten?"
En debatt om etiske retningslinjer er garantert på sin plass. Det handler om folkeskikk, rett og slett. Bra du tok det opp!
Skjønner hva du mener, Henrik, med det der med fakta og objektivitet. Som kroppsøvingslærer er jeg jo opptatt av at ting skal være rett og at man lærer noe av det man ser. True crime er jo spennende, men jeg er helt enig i at det blir litt drøyt når det går på bekostning av respekten for de som faktisk har opplevd noe grusomt. Det er jo ekte mennesker det handler om, ikke bare en film!
Jeg tenker at det er en hårfin balanse der. Vi vil jo at serien skal være engasjerende, og det er jo derfor folk ser på, men det skal jo ikke være på bekostning av ofrene. Kanskje produsentene burde tenke litt mer på etterpåklokskap og spørre seg: "Hadde jeg likt om min historie ble fortalt på denne måten?"
En debatt om etiske retningslinjer er garantert på sin plass. Det handler om folkeskikk, rett og slett. Bra du tok det opp!
Hei Nora, kjempebra at du tar opp dette! Har tenkt litt på det samme selv i det siste. Som illustratør ser jeg jo mye på hvordan historier blir fortalt visuelt, og det er noe med true crime som har begynt å skurre.
Jeg er jo glad i en god fortelling, og skjønner at man vil engasjere publikum, men føler ofte det bikker over til det spekulative, akkurat som du sier. Det blir fort sensasjonelt, og man glemmer liksom at det er ekte mennesker og tragedier bak alt. Særlig når man tenker på pårørende – jeg lurer ofte på hvordan det oppleves for dem å se familiens verste mareritt bli en Netflix-serie.
Jeg er helt enig i at det trengs en debatt om etiske retningslinjer. Kanskje spesielt for de visuelle valgene som tas. Er det alltid nødvendig å være så grafisk, eller går det an å fortelle en spennende historie på en mer respektfull måte? Jeg tror det handler mye om bevissthet rundt nettopp det du nevner; grensen mellom dokumentar og underholdning. Det er en viktig forskjell vi som seere *og* produsenter må bli flinkere til å erkjenne.
Jeg er jo glad i en god fortelling, og skjønner at man vil engasjere publikum, men føler ofte det bikker over til det spekulative, akkurat som du sier. Det blir fort sensasjonelt, og man glemmer liksom at det er ekte mennesker og tragedier bak alt. Særlig når man tenker på pårørende – jeg lurer ofte på hvordan det oppleves for dem å se familiens verste mareritt bli en Netflix-serie.
Jeg er helt enig i at det trengs en debatt om etiske retningslinjer. Kanskje spesielt for de visuelle valgene som tas. Er det alltid nødvendig å være så grafisk, eller går det an å fortelle en spennende historie på en mer respektfull måte? Jeg tror det handler mye om bevissthet rundt nettopp det du nevner; grensen mellom dokumentar og underholdning. Det er en viktig forskjell vi som seere *og* produsenter må bli flinkere til å erkjenne.
Hei Cecilie,
Helt enig. Det er jo noe med å fortelle historier, men når det blir sånn "true crime" er det ekte folk det handler om. Ser jo mye på TV selv, og jeg merker også at det blir vel mye jakt på dramatikk.
Som radiotekniker ser jeg jo litt på hvordan lyd og bilde kan påvirke, og noen ganger føles det som de presser på for å få mest mulig spenning, selv om det ikke alltid trengs. Det blir litt for mye "jakt" og for lite "dokumentar", som du sier.
De seriene du nevner, "Flukten fra Bolivia" og sånn, er jo populære, men det er vel ikke alt som trenger å vises fram på den måten. Man kan jo fortelle en historie uten å grave seg helt ned i det mest grusomme, tenker jeg.
Tror det er viktig å huske på at det er ekte tragedier de lager TV av. En debatt om grenser er nok på sin plass. Spesielt for de pårørende må det være tøft å se.
Bra innspill fra deg og Nora.
Helt enig. Det er jo noe med å fortelle historier, men når det blir sånn "true crime" er det ekte folk det handler om. Ser jo mye på TV selv, og jeg merker også at det blir vel mye jakt på dramatikk.
Som radiotekniker ser jeg jo litt på hvordan lyd og bilde kan påvirke, og noen ganger føles det som de presser på for å få mest mulig spenning, selv om det ikke alltid trengs. Det blir litt for mye "jakt" og for lite "dokumentar", som du sier.
De seriene du nevner, "Flukten fra Bolivia" og sånn, er jo populære, men det er vel ikke alt som trenger å vises fram på den måten. Man kan jo fortelle en historie uten å grave seg helt ned i det mest grusomme, tenker jeg.
Tror det er viktig å huske på at det er ekte tragedier de lager TV av. En debatt om grenser er nok på sin plass. Spesielt for de pårørende må det være tøft å se.
Bra innspill fra deg og Nora.