Som rektor i Lillehammer-regionen følger jeg Utdanningsdirektoratets pågående arbeid med ny struktur for studieforberedende programmer med en viss skepsis. Vi befinner oss nå i fase 2 av prosessen fram mot 2030, og debatten om fellesfagenes legitimitet preges etter mitt syn av en urovekkende instrumentalisme.
Granrud i Udir har rettmessig påpekt at dagens struktur er gammel, men jeg frykter at ønsket om økt gjennomføring går på bekostning av det faglige fundamentet. Som pedagogisk leder er jeg bekymret for tendensen til å fragmentere dannelsesfagene. Skal vi virkelig akseptere at karakteren 2 i alle fag definerer en elev som «studieforberedt»? I Innlandet ser vi nå kamper om linjevalg hvor idrett og yrkesfag kombineres for å tekkes elevtallene, men hvor blir det av den akademiske dybden og historiske forankringen som kreves i høyere utdanning?
Vi trenger en struktur som balanserer valgfrihet med soliditet. Er vi i ferd med å vanne ut hva det vil si å være studieforberedt for å løse statistiske utfordringer knyttet til frafall? Jeg imøteser en saklig debatt om hvordan vi sikrer fremtidens kompetanse uten å miste den faglige integriteten i våre utdanningsprogrammer.