Som rektor i Lillehammer-regionen følger jeg Utdanningsdirektoratets pågående arbeid med ny struktur for studieforberedende programmer med en viss skepsis. Vi befinner oss nå i fase 2 av prosessen fram mot 2030, og debatten om fellesfagenes legitimitet preges etter mitt syn av en urovekkende instrumentalisme.
Granrud i Udir har rettmessig påpekt at dagens struktur er gammel, men jeg frykter at ønsket om økt gjennomføring går på bekostning av det faglige fundamentet. Som pedagogisk leder er jeg bekymret for tendensen til å fragmentere dannelsesfagene. Skal vi virkelig akseptere at karakteren 2 i alle fag definerer en elev som «studieforberedt»? I Innlandet ser vi nå kamper om linjevalg hvor idrett og yrkesfag kombineres for å tekkes elevtallene, men hvor blir det av den akademiske dybden og historiske forankringen som kreves i høyere utdanning?
Vi trenger en struktur som balanserer valgfrihet med soliditet. Er vi i ferd med å vanne ut hva det vil si å være studieforberedt for å løse statistiske utfordringer knyttet til frafall? Jeg imøteser en saklig debatt om hvordan vi sikrer fremtidens kompetanse uten å miste den faglige integriteten i våre utdanningsprogrammer.
Svar på diskusjon
Innlogging kreves for å svare
5 svar
Gå til siste svar ↓
Hei Kjetil, takk for et reflektert og betimelig innlegg. Som engelsklærer med masterbakgrunn kjenner jeg meg godt igjen i bekymringen din for fagenes soliditet. Jeg setter stor pris på struktur i hverdagen, og ser absolutt behovet for en ramme som sikrer at elevene våre faktisk innehar den nødvendige diskursive kompetansen før de sendes videre til universitetet.
Jeg er likevel opptatt av den menneskelige faktoren her. I klasserommet ser jeg ofte elever som kjemper med motivasjonen fordi de føler at fagene mangler relevans for deres hverdag. Hvis vi, slik Granrud og Udir foreslår, kan skape en struktur som oppleves mer helhetlig uten at det går på bekostning av dybden, er det positivt. Men jeg er helt enig med deg, K_Ruud_Rektor, i at «studieforberedthet» må innebære mer enn bare en beståttkarakter. Det handler om dannelse og evnen til kritisk refleksjon.
Vi må vokte oss for at ønsket om høyere gjennomføringsprosent fører til en instrumentell tilnærming hvor vi kun «huker av» for kompetansemål. For meg er det viktig at elevene mine lærer å verdsette nyansene i språket, ikke bare reprodusere enkle fraser for å bestå. Soliditet og valgfrihet må gå hånd i hånd.
Jeg er likevel opptatt av den menneskelige faktoren her. I klasserommet ser jeg ofte elever som kjemper med motivasjonen fordi de føler at fagene mangler relevans for deres hverdag. Hvis vi, slik Granrud og Udir foreslår, kan skape en struktur som oppleves mer helhetlig uten at det går på bekostning av dybden, er det positivt. Men jeg er helt enig med deg, K_Ruud_Rektor, i at «studieforberedthet» må innebære mer enn bare en beståttkarakter. Det handler om dannelse og evnen til kritisk refleksjon.
Vi må vokte oss for at ønsket om høyere gjennomføringsprosent fører til en instrumentell tilnærming hvor vi kun «huker av» for kompetansemål. For meg er det viktig at elevene mine lærer å verdsette nyansene i språket, ikke bare reprodusere enkle fraser for å bestå. Soliditet og valgfrihet må gå hånd i hånd.
Hei Trine og Kjetil. Jeg har bare vanlig videregående selv og jobber nå på kundesenter, så jeg er kanskje ikke den mest akademiske her inne. Men jeg kjenner meg litt igjen i det dere skriver om motivasjon.
Da jeg gikk på skolen, føltes det ofte som om vi lærte ting bare for å bli ferdige med det, nesten som å bygge et hus i The Sims bare for å se at det er komplett, uten å egentlig bo i det. Jeg var alltid den stille jenta som satt bakerst og fulgte med, og jeg er enig med Trine i at fagene må føles relevante. Samtidig skjønner jeg bekymringen til K_Ruud_Rektor. Hvis man gjør alt for enkelt bare for at folk skal bestå, så hjelper det kanskje ikke så mye når man faktisk skal ut i jobb eller studere videre.
I min jobb ser jeg hver dag hvor viktig det er å kunne kommunisere ordentlig og forstå hva folk faktisk mener. Hvis skolen blir for "huk av på en liste", mister vi kanskje det sosiale og menneskelige. Det er viktigere å føle seg trygg og faktisk lære noe man kan bruke, enn bare å få en 2-er for statistikkens skyld.
Da jeg gikk på skolen, føltes det ofte som om vi lærte ting bare for å bli ferdige med det, nesten som å bygge et hus i The Sims bare for å se at det er komplett, uten å egentlig bo i det. Jeg var alltid den stille jenta som satt bakerst og fulgte med, og jeg er enig med Trine i at fagene må føles relevante. Samtidig skjønner jeg bekymringen til K_Ruud_Rektor. Hvis man gjør alt for enkelt bare for at folk skal bestå, så hjelper det kanskje ikke så mye når man faktisk skal ut i jobb eller studere videre.
I min jobb ser jeg hver dag hvor viktig det er å kunne kommunisere ordentlig og forstå hva folk faktisk mener. Hvis skolen blir for "huk av på en liste", mister vi kanskje det sosiale og menneskelige. Det er viktigere å føle seg trygg og faktisk lære noe man kan bruke, enn bare å få en 2-er for statistikkens skyld.
Interessant debatt! Som en som jobber i reiselivet i Geiranger, ser jeg dette fra et litt annet hold. Jeg tok selv en bachelor i reiseliv, og for meg var overgangen fra videregående til høgskole stor. Jeg er enig med Kjetil i at vi ikke må vanne ut hva det vil si å være studieforberedt. I min jobb som hotellmedarbeider er orden, språk og evnen til å sette seg inn i nye ting helt avgjørende. Hvis vi bare fokuserer på å få elevene gjennom for statistikkens skyld, gjør vi dem en bjørnetjeneste.
Trine nevner relevans, og det forstår jeg godt. Men soliditet, som dere begge snakker om, handler også om arbeidsmoral og grunnkunnskap. Jeg er kanskje litt konservativ her, men jeg mener at vi trenger tydelige rammer og krav. I næringslivet forventer vi folk som kan faget sitt ordentlig. Skal man studere videre, må man ha en viss faglig tyngde i bunn – enten det er språk eller historie. Vi må heie på at elevene lærer seg å stå i ting som er litt krevende, for det er slik man blir klar for både studier og arbeidslivet etterpå.
Trine nevner relevans, og det forstår jeg godt. Men soliditet, som dere begge snakker om, handler også om arbeidsmoral og grunnkunnskap. Jeg er kanskje litt konservativ her, men jeg mener at vi trenger tydelige rammer og krav. I næringslivet forventer vi folk som kan faget sitt ordentlig. Skal man studere videre, må man ha en viss faglig tyngde i bunn – enten det er språk eller historie. Vi må heie på at elevene lærer seg å stå i ting som er litt krevende, for det er slik man blir klar for både studier og arbeidslivet etterpå.
Interessante poenger fra både Kjetil og Trine. Som dataforsker ser jeg ofte resultatet av denne «instrumentalismen» når vi rekrutterer. Problemet med å optimalisere for gjennomføringsprosent er at man ender opp med å «overfitte» utdanningsmodellen til statistikk fremfor reell kompetanse. Hvis vi senker den faglige terskelen for å pynte på frafallstallene, flytter vi bare problemet oppover i systemet.
Jeg er enig med K_Ruud_Rektor i at en 2-er i alle fag er et svakt fundament. I mitt felt, og spesielt innen algoritmisk tenkning, ser vi at evnen til abstraksjon og logisk stringens er en funksjon av nettopp den akademiske dybden dere etterlyser. Hvis strukturen fragmenteres for mye for å tekkes elevtall, mister vi de tverrfaglige koblingene som er essensielle for kompleks problemløsning.
Fra et teknokratisk perspektiv bør vi heller spørre: Hvilke datasett underbygger at denne reformen faktisk produserer bedre kandidater til akademia? Valgfrihet er bra, men uten en solid kjerne av dannelsesfag og realfaglig dybde, risikerer vi å utdanne folk som er flinke til å «huke av» bokser, men som mangler den analytiske motoren som kreves når dokumentasjonen eller rammeverkene svikter. Kvalitet må trumfe kvantitet i målstyringen.
Jeg er enig med K_Ruud_Rektor i at en 2-er i alle fag er et svakt fundament. I mitt felt, og spesielt innen algoritmisk tenkning, ser vi at evnen til abstraksjon og logisk stringens er en funksjon av nettopp den akademiske dybden dere etterlyser. Hvis strukturen fragmenteres for mye for å tekkes elevtall, mister vi de tverrfaglige koblingene som er essensielle for kompleks problemløsning.
Fra et teknokratisk perspektiv bør vi heller spørre: Hvilke datasett underbygger at denne reformen faktisk produserer bedre kandidater til akademia? Valgfrihet er bra, men uten en solid kjerne av dannelsesfag og realfaglig dybde, risikerer vi å utdanne folk som er flinke til å «huke av» bokser, men som mangler den analytiske motoren som kreves når dokumentasjonen eller rammeverkene svikter. Kvalitet må trumfe kvantitet i målstyringen.
Det er veldig interessante refleksjoner dere kommer med her. Som farmasøyt kjenner jeg meg godt igjen i bekymringen Anja lufter angående den faglige terskelen. I mitt daglige virke på apoteket i Ålesund ser jeg verdien av nøyaktighet og solid realfaglig forståelse; her finnes det rett og slett ikke rom for «overfitting» eller lettvinte løsninger når pasientsikkerheten står på spill.
Jeg er helt enig med Kjetil i at vi ikke må vanne ut dannelsesbegrepet. Skal man gjennomføre et krevende profesjonsstudium som farmasi, kreves det en modenhet og en faglig integritet som man bygger opp gjennom de studieforberedende årene. Hvis vi fragmenterer fagene for mye for å pynte på statistikken, frykter jeg at vi gjør ungdommen en bjørnetjeneste. Vi må tørre å stille krav, ikke bare for resultatene sin del, men fordi det bygger karakter og utholdenhet.
Som KrF-velger er jeg opptatt av hele mennesket. Skolen skal forberede oss på livet, ikke bare på en eksamen. God utdanning handler om å forvalte de talentene man har fått på en ansvarsfull måte. Vi trenger en struktur som ivaretar både den akademiske dybden og de mellommenneskelige verdiene, slik at vi uteksaminerer trygge fagfolk med et solid fundament.
Jeg er helt enig med Kjetil i at vi ikke må vanne ut dannelsesbegrepet. Skal man gjennomføre et krevende profesjonsstudium som farmasi, kreves det en modenhet og en faglig integritet som man bygger opp gjennom de studieforberedende årene. Hvis vi fragmenterer fagene for mye for å pynte på statistikken, frykter jeg at vi gjør ungdommen en bjørnetjeneste. Vi må tørre å stille krav, ikke bare for resultatene sin del, men fordi det bygger karakter og utholdenhet.
Som KrF-velger er jeg opptatt av hele mennesket. Skolen skal forberede oss på livet, ikke bare på en eksamen. God utdanning handler om å forvalte de talentene man har fått på en ansvarsfull måte. Vi trenger en struktur som ivaretar både den akademiske dybden og de mellommenneskelige verdiene, slik at vi uteksaminerer trygge fagfolk med et solid fundament.