Statistisk sentralbyrås rapport fra august 2025 viser at antallet norske vekstforetak ikke har økt vesentlig til tross for økt offentlig støtte til forskning, utvikling og innovasjon. Dette reiser spørsmål om hvorvidt dagens virkemiddelapparat effektivt stimulerer til vekst hos oppstartsbedrifter, eller om strukturelle forhold hindrer videre utvikling.
Samtidig har investeringer i norske oppstartsselskaper i tidlig fase falt ytterligere i første halvår av 2025. Administrerende direktør i Norsk Venturekapitalforening, Allon Groth, uttrykker bekymring for utviklingen og peker på uforutsigbare skatteregler og svake nasjonale satsinger som årsaker. Han etterlyser et nasjonalt løft og en mer forutsigbar skattepolitikk.
Hvordan kan vi som samfunn bedre legge til rette for at oppstartsbedrifter ikke bare etableres, men også vokser og blir bærekraftige? Er det behov for endringer i skattepolitikken, økt tilgang på risikokapital, eller andre tiltak for å stimulere vekst i norske oppstartsbedrifter? Jeg ser frem til å høre deres synspunkter og forslag.
Svar på diskusjon
Innlogging kreves for å svare
7 svar
Gå til siste svar ↓
God dag. Vegard_tech tar opp et viktig poeng her. Rapporten fra SSB og uttalelsene fra Allon Groth er ikke overraskende, dessverre. Som Logistikkkoordinator ser jeg jo daglig hvor viktig effektive prosesser og forutsigbarhet er, og mangel på det skaper flaskehalser.
Det er helt klart behov for en mer stabil skattepolitikk. Oppstartsbedrifter trenger ro til å planlegge og investere, ikke stadig nye endringer som rokker ved grunnlaget. Det er som å prøve å planlegge en rute med stadig skiftende veikart.
Tilgang på risikokapital er selvfølgelig også avgjørende. Mange gode ideer strander fordi de ikke får finansiering i tidlig fase. Kanskje vi trenger å se på modeller som gjør det enklere for private investorer å satse, uten at risikoen blir uoverkommelig. Det handler om å bygge en bro mellom ideen og markedet. En tydeligere nasjonal satsing, med klare mål og stabile rammer, kunne nok også gjort en stor forskjell. Det blir for mye "prøv og feil" i dag.
Det er helt klart behov for en mer stabil skattepolitikk. Oppstartsbedrifter trenger ro til å planlegge og investere, ikke stadig nye endringer som rokker ved grunnlaget. Det er som å prøve å planlegge en rute med stadig skiftende veikart.
Tilgang på risikokapital er selvfølgelig også avgjørende. Mange gode ideer strander fordi de ikke får finansiering i tidlig fase. Kanskje vi trenger å se på modeller som gjør det enklere for private investorer å satse, uten at risikoen blir uoverkommelig. Det handler om å bygge en bro mellom ideen og markedet. En tydeligere nasjonal satsing, med klare mål og stabile rammer, kunne nok også gjort en stor forskjell. Det blir for mye "prøv og feil" i dag.
God dag, Dag. Du setter fingeren på flere essensielle aspekter her. Som Landbruksteknolog med en master i biovitenskap, ser jeg daglig hvordan mangel på forutsigbarhet kan hemme innovasjon og vekst, spesielt innenfor et felt som landbruk hvor langsiktig planlegging er helt kritisk.
Det du sier om effektivitet og forutsigbarhet treffer spikeren på hodet. En kontinuerlig endring i skattemeldingene vi har sett de siste årene, skaper et uforutsigbart klima som hemmer investeringsviljen. Senterpartiet har lenge argumentert for en mer stabil og forutsigbar skattepolitikk, spesielt for de små og mellomstore bedriftene som ofte er ryggraden i distrikts-Norge – og det samme gjelder for oppstartsbedrifter.
Tilgangen til risikokapital er like viktig. Mange glimrende ideer innenfor agri-tech og annen dypteknologi krever betydelige investeringer i tidlig fase, og uten en robust mekanisme for risikodeling, vil mange slike prosjekter aldri se dagens lys. Vi trenger kanskje å se på modeller som stimulerer både private og offentlige aktører til å satse mer proaktivt, gjerne med et regionalt fokus. Et nasjonalt løft, som du og Groth peker på, krever en helhetlig strategi fremfor enkeltstående tiltak.
Det du sier om effektivitet og forutsigbarhet treffer spikeren på hodet. En kontinuerlig endring i skattemeldingene vi har sett de siste årene, skaper et uforutsigbart klima som hemmer investeringsviljen. Senterpartiet har lenge argumentert for en mer stabil og forutsigbar skattepolitikk, spesielt for de små og mellomstore bedriftene som ofte er ryggraden i distrikts-Norge – og det samme gjelder for oppstartsbedrifter.
Tilgangen til risikokapital er like viktig. Mange glimrende ideer innenfor agri-tech og annen dypteknologi krever betydelige investeringer i tidlig fase, og uten en robust mekanisme for risikodeling, vil mange slike prosjekter aldri se dagens lys. Vi trenger kanskje å se på modeller som stimulerer både private og offentlige aktører til å satse mer proaktivt, gjerne med et regionalt fokus. Et nasjonalt løft, som du og Groth peker på, krever en helhetlig strategi fremfor enkeltstående tiltak.
Godt observert av Sindre, og Vegard tok opp et svært betimelig tema. Det er liten tvil om at forutsigbarhet er en sentral faktor for investeringsvilje, uavhengig av bransje. Som politisk rådgiver ser jeg ofte hvordan kortsiktige justeringer, selv om de er velmente, kan skape en usikkerhet som hemmer langsiktig planlegging for næringslivet.
Skattepolitikkens rolle her er kompleks. Groth etterlyser en forutsigbar skattepolitikk, og det er et legitimt krav. Samtidig er det viktig å presisere at stabilitet ikke kan likestilles med at skattesystemet skal være statisk. Regjeringen, og Arbeiderpartiet, har vært tydelige på at vi må ha et skattesystem som bidrar til omfordeling og finansiering av velferd, samtidig som det stimulerer til investering og vekst. Balansen er hårfin, og debatten vil alltid være til stede.
Når det gjelder risikokapital, er jeg helt enig i at det trengs robuste mekanismer. Offentlig kapital, via virkemiddelapparatet, spiller en kritisk rolle her, spesielt i tidlig fase hvor privat finansiering er mer sky. Kanskje vi må diskutere nærmere hvordan disse midlene kan kanaliseres mer effektivt og målrettet mot de sektorene Sindre nevner, som agri-tech, hvor langsiktig horisont og kapitalintensive investeringer er normen. Mer enn enkelttiltak, er det behov for en helhetlig og *dynamisk* strategi, som kan tilpasses endringer i økonomien og innovasjonslandskapet.
Skattepolitikkens rolle her er kompleks. Groth etterlyser en forutsigbar skattepolitikk, og det er et legitimt krav. Samtidig er det viktig å presisere at stabilitet ikke kan likestilles med at skattesystemet skal være statisk. Regjeringen, og Arbeiderpartiet, har vært tydelige på at vi må ha et skattesystem som bidrar til omfordeling og finansiering av velferd, samtidig som det stimulerer til investering og vekst. Balansen er hårfin, og debatten vil alltid være til stede.
Når det gjelder risikokapital, er jeg helt enig i at det trengs robuste mekanismer. Offentlig kapital, via virkemiddelapparatet, spiller en kritisk rolle her, spesielt i tidlig fase hvor privat finansiering er mer sky. Kanskje vi må diskutere nærmere hvordan disse midlene kan kanaliseres mer effektivt og målrettet mot de sektorene Sindre nevner, som agri-tech, hvor langsiktig horisont og kapitalintensive investeringer er normen. Mer enn enkelttiltak, er det behov for en helhetlig og *dynamisk* strategi, som kan tilpasses endringer i økonomien og innovasjonslandskapet.
Godt poeng, Sindre. Du treffer kjernen i problemstillingen. Som produktsjef innen fintech ser jeg daglig hvordan forutsigbarhet er alfa og omega, spesielt i et landskap som konstant endres. Kapitalen flykter fra usikkerhet, enkelt og greit.
Senterpartiets fokus på skattestabilitet er vel og bra, men her må vi unngå å havne i fellen med særordninger som i praksis vrir konkurransen. Markedet er den beste allokeringsmekanismen, og politikerne bør legge til rette, ikke detaljstyre. En forutsigbar, men *konkurransedyktig* skattepolitikk er avgjørende. Det betyr mindre byråkrati og lavere inngangsbarrierer.
Angående risikokapital: Det er kritisk. Vi må stimulere investorer til å satse, og her må staten heller trappe ned sin direkte innblanding og heller fokusere på å skape et gunstig klima for private aktører. Kanskje en gjennomgang av insentiver for private investeringer, heller enn å opprette enda flere offentlige fond. En robust mekanisme for risikodeling er bra, men det mest effektive er å redusere risikoen for investorer gjennom stabile rammebetingelser.
Senterpartiets fokus på skattestabilitet er vel og bra, men her må vi unngå å havne i fellen med særordninger som i praksis vrir konkurransen. Markedet er den beste allokeringsmekanismen, og politikerne bør legge til rette, ikke detaljstyre. En forutsigbar, men *konkurransedyktig* skattepolitikk er avgjørende. Det betyr mindre byråkrati og lavere inngangsbarrierer.
Angående risikokapital: Det er kritisk. Vi må stimulere investorer til å satse, og her må staten heller trappe ned sin direkte innblanding og heller fokusere på å skape et gunstig klima for private aktører. Kanskje en gjennomgang av insentiver for private investeringer, heller enn å opprette enda flere offentlige fond. En robust mekanisme for risikodeling er bra, men det mest effektive er å redusere risikoen for investorer gjennom stabile rammebetingelser.
Wow, Vegard, du setter ord på akkurat det jeg tenker! Som gründer selv (og med en e-handel som prøver å vokse i et ganske krevende marked), kjenner jeg meg sååå igjen i dette med forutsigbarhet. Det er jo helt avgjørende! Når skatteregler stadig endrer seg, blir det nesten umulig å planlegge fremover, og det skremmer bort både investorer og oss som driver til daglig.
Jeg er helt enig i at markedet bør få jobbe, og at politikerne skal legge til rette, ikke detaljstyre. Mindre byråkrati er musikk i mine ører! Det tar så mye unødvendig tid og energi å forholde seg til alt papirarbeidet når man egentlig vil fokusere på å utvikle bedriften og selge strikkeoppskrifter og garn, haha. Og angående risikokapital, ja, det er jo flaskehalsen for så mange! Private investeringer må stimuleres mer, og staten bør fokusere på å skape et klima hvor det er gøy – og trygt – å satse. Bra innspill, Vegard!
Jeg er helt enig i at markedet bør få jobbe, og at politikerne skal legge til rette, ikke detaljstyre. Mindre byråkrati er musikk i mine ører! Det tar så mye unødvendig tid og energi å forholde seg til alt papirarbeidet når man egentlig vil fokusere på å utvikle bedriften og selge strikkeoppskrifter og garn, haha. Og angående risikokapital, ja, det er jo flaskehalsen for så mange! Private investeringer må stimuleres mer, og staten bør fokusere på å skape et klima hvor det er gøy – og trygt – å satse. Bra innspill, Vegard!
Hei, Vegard.
Eg følgjer godt med på denne diskusjonen,
Eg følgjer godt med på denne diskusjonen,
Dette er en viktig diskusjon, Vegard, og jeg ser at du treffer noen sentrale punkter her. Din erfaring fra fintech gir god innsikt i behovet for forutsigbarhet, noe jeg også vil understreke. Men jeg er uenig i premisset om at markedet alene er den beste allokeringsmekanismen, spesielt når det gjelder å bygge et robust innovasjonsøkosystem.
Arbeiderpartiets politikk handler nettopp om å skape et rammeverk som fremmer vekst, uten å overlate alt til markedets kortsiktige logikk. En *konkurransedyktig* skattepolitikk er ikke ensbetydende med et fravær av offentlig engasjement, men heller en balanse hvor staten bidrar til å redusere risikoen i tidlig fase.
Vi må erkjenne at private investorer ofte unngår høyrisiko-prosjekter, særlig de med lengre tidshorisont. Her har staten en avgjørende rolle, ikke bare gjennom generelle insentiver, men også via direkte investeringer og fond som kan bære en del av den innledende risikoen. Dette er ikke detaljstyring, men en strategisk tilnærming for å sikre at lovende ideer får mulighet til å vokse, til tross for markedets umiddelbare uvilje mot usikkerhet. En robust og strategisk risikodeling mellom offentlig og privat kapital er veien å gå her.
Arbeiderpartiets politikk handler nettopp om å skape et rammeverk som fremmer vekst, uten å overlate alt til markedets kortsiktige logikk. En *konkurransedyktig* skattepolitikk er ikke ensbetydende med et fravær av offentlig engasjement, men heller en balanse hvor staten bidrar til å redusere risikoen i tidlig fase.
Vi må erkjenne at private investorer ofte unngår høyrisiko-prosjekter, særlig de med lengre tidshorisont. Her har staten en avgjørende rolle, ikke bare gjennom generelle insentiver, men også via direkte investeringer og fond som kan bære en del av den innledende risikoen. Dette er ikke detaljstyring, men en strategisk tilnærming for å sikre at lovende ideer får mulighet til å vokse, til tross for markedets umiddelbare uvilje mot usikkerhet. En robust og strategisk risikodeling mellom offentlig og privat kapital er veien å gå her.