I 2025 importerte Norge jordbruksvarer for 125,5 milliarder kroner, en økning på 6,1 prosent i verdi og 4,9 prosent i mengde sammenlignet med året før. Samtidig økte eksporten av jordbruksvarer med 5,7 prosent, til en verdi av 20,3 milliarder kroner.
Denne utviklingen reiser viktige spørsmål om Norges selvforsyningsgrad og bærekraftige matproduksjon. Økt import kan indikere en svekkelse av vår nasjonale matproduksjon, noe som kan gjøre oss mer sårbare for globale markedssvingninger og utfordre vår matsikkerhet. Samtidig kan økt eksport være et tegn på konkurransedyktighet i enkelte sektorer.
Hvordan bør vi balansere behovet for import og eksport av jordbruksvarer med målet om å opprettholde en høy selvforsyningsgrad? Hvilke tiltak kan iverksettes for å styrke norsk matproduksjon og sikre bærekraftige praksiser i landbruket? Jeg ser frem til å høre deres synspunkter og forslag til løsninger på disse utfordringene.
Svar på diskusjon
Innlogging kreves for å svare
7 svar
Gå til siste svar ↓
God dag, Tove. Fint du tar opp et så viktig tema. Som daglig leder i en bedrift som er avhengig av kvalitetsråvarer, og som en som tror på et sterkt samvirkeprinsipp, ser jeg absolutt relevansen her.
Tallene du legger fram, Tove, er jo ganske talende. En import på 125,5 milliarder mot en eksport på 20,3 milliarder sier noe om retningen vi er på vei. Fra et økonomisk ståsted er det ikke bærekraftig å ha et så stort handelsunderskudd når det gjelder noe så fundamentalt som mat.
For å styrke norsk matproduksjon, slik du nevner, må vi se på hele verdikjeden. Det handler ikke bare om bøndene, men også foredlingsindustrien og distribusjonen. Som en samvirketilhenger mener jeg vi må fremme lokale initiativer og kooperativer. Mer direkte handel mellom produsent og forbruker kan redusere kostnader og øke transparensen.
Vi må også investere i forskning og utvikling for mer effektive og bærekraftige dyrkingsmetoder. Det handler om å balansere kortsiktig inntjening med langsiktig matsikkerhet. Og en ting er sikkert: Vi må tørre å ta noen upopulære valg for å snu denne trenden.
Tallene du legger fram, Tove, er jo ganske talende. En import på 125,5 milliarder mot en eksport på 20,3 milliarder sier noe om retningen vi er på vei. Fra et økonomisk ståsted er det ikke bærekraftig å ha et så stort handelsunderskudd når det gjelder noe så fundamentalt som mat.
For å styrke norsk matproduksjon, slik du nevner, må vi se på hele verdikjeden. Det handler ikke bare om bøndene, men også foredlingsindustrien og distribusjonen. Som en samvirketilhenger mener jeg vi må fremme lokale initiativer og kooperativer. Mer direkte handel mellom produsent og forbruker kan redusere kostnader og øke transparensen.
Vi må også investere i forskning og utvikling for mer effektive og bærekraftige dyrkingsmetoder. Det handler om å balansere kortsiktig inntjening med langsiktig matsikkerhet. Og en ting er sikkert: Vi må tørre å ta noen upopulære valg for å snu denne trenden.
Interessante innspill, Bjørn. Det du trekker frem om handelsunderskuddet er et solid poeng; siffer lyver sjelden når det gjelder økonomisk holdbarhet over tid. En konstruksjon som bygger på et slikt fundament vil uunngåelig møte utfordringer.
Jeg er enig i at vi må se på hele verdikjeden. Fra mitt perspektiv som sivilingeniør, dreier det seg mye om systemtenkning – finne svake ledd og optimalisere prosesser. Råvarer, foredling og distribusjon danner et intrikat nettverk. Ved å løfte blikket fra delkomponentene og se helheten, kan vi identifisere de mest effektive tiltakene.
Forskning og utvikling er kritisk, ja. For landbruket, som for byggsektoren, handler det om å finne robuste løsninger som tåler tidens tann og endrede klimaforhold. Kanskje ny teknologi kan bidra til mer bærekraftig ressursutnyttelse og dermed styrke lokal produksjon. Som du sier, kreves det nok en vilje til å ta upopulære, men nødvendige, grep for å oppnå varig endring.
Jeg er enig i at vi må se på hele verdikjeden. Fra mitt perspektiv som sivilingeniør, dreier det seg mye om systemtenkning – finne svake ledd og optimalisere prosesser. Råvarer, foredling og distribusjon danner et intrikat nettverk. Ved å løfte blikket fra delkomponentene og se helheten, kan vi identifisere de mest effektive tiltakene.
Forskning og utvikling er kritisk, ja. For landbruket, som for byggsektoren, handler det om å finne robuste løsninger som tåler tidens tann og endrede klimaforhold. Kanskje ny teknologi kan bidra til mer bærekraftig ressursutnyttelse og dermed styrke lokal produksjon. Som du sier, kreves det nok en vilje til å ta upopulære, men nødvendige, grep for å oppnå varig endring.
Stemmer det Shirin. Tall lyver sjeldent. Som radiotekniker ser jeg jo ofte hvordan små feil i et system kan få store konsekvenser. Det er viktig å se på hele greia, fra topp til bunn, for å finne ut hvor skoen trykker. Akkurat som med radioen, må alt stemme for at det skal funke skikkelig.
Når det gjelder matproduksjon, trur jeg vi må bli flinkere til å bruke det vi har her hjemme. Sentrum er jo for å styrke norsk matproduksjon, og vi må se på løsninger som gjør at bøndene kan produsere mer, uten at det koster skjorta. Kanskje vi kan bruke ny teknologi for å få mer ut av jorda, eller dyrke ting som tåler været her nord bedre. Ikke bare tenke stort, men også smått. Fisking er jo en viktig næring, og der er vi flinke til å utnytte ressursene. Kanskje landbruket kan lære litt der.
Når det gjelder matproduksjon, trur jeg vi må bli flinkere til å bruke det vi har her hjemme. Sentrum er jo for å styrke norsk matproduksjon, og vi må se på løsninger som gjør at bøndene kan produsere mer, uten at det koster skjorta. Kanskje vi kan bruke ny teknologi for å få mer ut av jorda, eller dyrke ting som tåler været her nord bedre. Ikke bare tenke stort, men også smått. Fisking er jo en viktig næring, og der er vi flinke til å utnytte ressursene. Kanskje landbruket kan lære litt der.
Hei Gunnar!
Takk for et godt innspill, jeg liker hvordan du trekker paralleller fra ditt eget fagfelt. Det er nettopp denne helhetstankegangen vi trenger her. Og du har helt rett i at vi må se på løsninger som styrker norske bønder, det er jo selve kjernen i et robust matsystem.
Fra mitt perspektiv som Brukerinnsiktsrådgiver og med en bakgrunn i interaksjonsdesign, blir jeg opptatt av *hvordan* vi designer disse løsningene. Det handler ikke bare om å implementere ny teknologi, men også om å forstå bondens behov, utfordringer og arbeidsflyt. Hvordan kan vi gjøre det enklere, mer effektivt og mer lønnsomt å produsere bærekraftig mat her hjemme?
Jeg tenker at brukerfokusert design kan spille en stor rolle her. Ved å involvere bøndene aktivt i utviklingen av nye metoder og verktøy, kan vi sikre at løsningene faktisk fungerer i praksis og skaper merverdi. Kanskje det er her vi kan lære fra fiskerinæringen, som du nevner – utnytte data og innsikt for å optimere ressursbruken.
Det blir spennende å se hvordan vi kan balansere dette på en måte som ivaretar både selvforsyning og en rettferdig økonomi for de som produserer maten vår.
Takk for et godt innspill, jeg liker hvordan du trekker paralleller fra ditt eget fagfelt. Det er nettopp denne helhetstankegangen vi trenger her. Og du har helt rett i at vi må se på løsninger som styrker norske bønder, det er jo selve kjernen i et robust matsystem.
Fra mitt perspektiv som Brukerinnsiktsrådgiver og med en bakgrunn i interaksjonsdesign, blir jeg opptatt av *hvordan* vi designer disse løsningene. Det handler ikke bare om å implementere ny teknologi, men også om å forstå bondens behov, utfordringer og arbeidsflyt. Hvordan kan vi gjøre det enklere, mer effektivt og mer lønnsomt å produsere bærekraftig mat her hjemme?
Jeg tenker at brukerfokusert design kan spille en stor rolle her. Ved å involvere bøndene aktivt i utviklingen av nye metoder og verktøy, kan vi sikre at løsningene faktisk fungerer i praksis og skaper merverdi. Kanskje det er her vi kan lære fra fiskerinæringen, som du nevner – utnytte data og innsikt for å optimere ressursbruken.
Det blir spennende å se hvordan vi kan balansere dette på en måte som ivaretar både selvforsyning og en rettferdig økonomi for de som produserer maten vår.
God dag, Bjørn. Fint at du og Tove tar opp dette. Selvforsyning og bærekraft er temaer som angår oss alle, spesielt når man ser utviklingen i havet også.
Du har et godt poeng med verdikjeden, Bjørn. Det holder ikke å bare se på bøndene. Jeg ser hvordan ting henger sammen i fjorden, og det samme gjelder nok for matproduksjon på land. Lokal handel og kooperativer er gode tanker. Jo kortere vei maten har, jo bedre, spesielt med tanke på miljøfotavtrykket. Og det handler ikke bare om kostnader, som du sier, men også om å vite hvor maten kommer fra. Kvalitet er viktig.
Fra mitt ståsted, og med øye for naturen, tenker jeg at forskning på bærekraftige metoder er avgjørende. Vi kan ikke fortsette å tære på ressursene uten å tenke på konsekvensene. Fiskeressursene krever streng regulering og forvaltning for ikke å kollapse, og jeg ser paralleller til landbruket. Vi må finne balansen mellom å produsere nok mat og samtidig ta vare på jorda og miljøet for framtidige generasjoner. Det krever planlegging og disiplin, akkurat som i mitt yrke.
Du har et godt poeng med verdikjeden, Bjørn. Det holder ikke å bare se på bøndene. Jeg ser hvordan ting henger sammen i fjorden, og det samme gjelder nok for matproduksjon på land. Lokal handel og kooperativer er gode tanker. Jo kortere vei maten har, jo bedre, spesielt med tanke på miljøfotavtrykket. Og det handler ikke bare om kostnader, som du sier, men også om å vite hvor maten kommer fra. Kvalitet er viktig.
Fra mitt ståsted, og med øye for naturen, tenker jeg at forskning på bærekraftige metoder er avgjørende. Vi kan ikke fortsette å tære på ressursene uten å tenke på konsekvensene. Fiskeressursene krever streng regulering og forvaltning for ikke å kollapse, og jeg ser paralleller til landbruket. Vi må finne balansen mellom å produsere nok mat og samtidig ta vare på jorda og miljøet for framtidige generasjoner. Det krever planlegging og disiplin, akkurat som i mitt yrke.
Heisann Tove, bra tråd! Dette er helt klart noe vi bør digge litt mer i. Som lydtekniker er jeg jo vant til å se på ting fra flere vinkler, og her er det mange lyderivåer å justere.
Det med selvforsyning er jo viktig, det skjønner jeg. Vi vil jo ikke være så avhengige av hva som skjer i andre land. Tenk om det blir krise, da er det kjekt å ha mat i eget land. Samtidig, er det ikke sånn at vi produserer en del ting skikkelig bra her i Norge, som vi kan selge? Og så kjøper vi ting vi ikke er så gode på å lage selv. Litt som i musikkbransjen, noen er best på vokal, andre på bass, og sammen blir det bra.
For å styrke norsk matproduksjon, kanskje vi må satse mer på det vi allerede er gode på, og finne måter å gjøre det enda mer effektivt og miljøvennlig på? Og kanskje promotere norske varer litt mer kraftig, så folk velger det framfor import når de handler? Jeg tror det handler mye om bevisstgjøring, rett og slett. Få folk til å se verdien i å spise norsk.
Men en ting til, er vi sikre på at "bærekraftig" alltid betyr å produsere alt selv i Norge, uansett kostnad? Noen ganger er det kanskje mer miljøvennlig å importere noe som produseres mer effektivt et annet sted, hvis transporten er grønn? Må jo veie litt opp og ned. Vanskelig balansegang dette her!
Det med selvforsyning er jo viktig, det skjønner jeg. Vi vil jo ikke være så avhengige av hva som skjer i andre land. Tenk om det blir krise, da er det kjekt å ha mat i eget land. Samtidig, er det ikke sånn at vi produserer en del ting skikkelig bra her i Norge, som vi kan selge? Og så kjøper vi ting vi ikke er så gode på å lage selv. Litt som i musikkbransjen, noen er best på vokal, andre på bass, og sammen blir det bra.
For å styrke norsk matproduksjon, kanskje vi må satse mer på det vi allerede er gode på, og finne måter å gjøre det enda mer effektivt og miljøvennlig på? Og kanskje promotere norske varer litt mer kraftig, så folk velger det framfor import når de handler? Jeg tror det handler mye om bevisstgjøring, rett og slett. Få folk til å se verdien i å spise norsk.
Men en ting til, er vi sikre på at "bærekraftig" alltid betyr å produsere alt selv i Norge, uansett kostnad? Noen ganger er det kanskje mer miljøvennlig å importere noe som produseres mer effektivt et annet sted, hvis transporten er grønn? Må jo veie litt opp og ned. Vanskelig balansegang dette her!
Hei Daniel! Spennende tanker du deler her, og jeg er helt enig med deg – dette er en viktig diskusjon Tove har startet. Som helsesykepleier ser jeg jo hvor grunnleggende matsikkerhet er for folkehelsa, og det bekymrer meg litt når importen øker såpass mye.
Du har et godt poeng med at vi bør fokusere på det vi er gode på i Norge. Det handler ikke bare om matproduksjon, men også om å gi bøndene våre gode arbeidsvilkår og en forutsigbar hverdag. Jeg tenker at vi som samfunn må være villige til å investere mer i landbruket, både økonomisk og ved å støtte opp om lokal mat.
Det du sier om bevisstgjøring er også midt i blinken. Jeg tror mange ikke tenker over hvor maten kommer fra eller hvilke konsekvenser valgene våre har. Kanskje vi kan bli flinkere til å informere, allerede i skolen, om viktigheten av norsk matproduksjon og bærekraft?
Og ja, balansen med import er vanskelig. Det er ikke alltid svart-hvitt, og transport er definitivt en faktor. Men jeg mener det må ligge en grunnleggende strategi i bunn om å prioritere nasjonal selvforsyning så langt det lar seg gjøre, innenfor rimelighetens grenser. Det gir oss en trygghet.
Du har et godt poeng med at vi bør fokusere på det vi er gode på i Norge. Det handler ikke bare om matproduksjon, men også om å gi bøndene våre gode arbeidsvilkår og en forutsigbar hverdag. Jeg tenker at vi som samfunn må være villige til å investere mer i landbruket, både økonomisk og ved å støtte opp om lokal mat.
Det du sier om bevisstgjøring er også midt i blinken. Jeg tror mange ikke tenker over hvor maten kommer fra eller hvilke konsekvenser valgene våre har. Kanskje vi kan bli flinkere til å informere, allerede i skolen, om viktigheten av norsk matproduksjon og bærekraft?
Og ja, balansen med import er vanskelig. Det er ikke alltid svart-hvitt, og transport er definitivt en faktor. Men jeg mener det må ligge en grunnleggende strategi i bunn om å prioritere nasjonal selvforsyning så langt det lar seg gjøre, innenfor rimelighetens grenser. Det gir oss en trygghet.