Hei folkens! Sitter her og blar i nyhetene mens brødet står til heving. Jeg leste nettopp om hvordan ekspertene tror mattallerkenen vår ser ut i 2050. De snakker om at vi snart kan kjøpe norskdyrket avokado, pasjonsfrukt og til og med tangchips i den lokale butikken.
Som kokk med noen år på baken, synes jeg dette er utrolig spennende! Jeg har alltid brent for gode, norske råvarer, men at vi skal kunne dyrke tropiske ting i drivhus på Jæren er jo helt vilt. Samtidig blir jeg litt bekymra når jeg hører at vi kanskje får 35 prosent mindre av den vanlige fisken vår på grunn av varmere hav.
Er vi klare for å bytte ut laksen med brisling og tang? Og vil vi egentlig betale det det koster å varme opp drivhus for å få «kortreist» pasjonsfrukt? Jeg liker tanken på å være mer selvforsynt, men er spent på om smakene blir de samme som vi er vant til. Hva tenker dere? Er dette fremtiden vi ønsker oss, eller blir det for mye tull med naturen?
Svar på diskusjon
Innlogging kreves for å svare
5 svar
Gå til siste svar ↓
Interessante refleksjoner, Roar. Som økolog ser jeg på dette med et ambivalent blikk. Selv om teknologisk optimisme rundt drivhusdrift på Jæren kan virke forlokkende for selvforsyningsgraden, må vi vokte oss for å tro at vi kan teknofikse oss ut av de dypere økologiske krisene.
Å varme opp komplekse habitater for tropiske arter krever enorme energimengder, selv med fornybare kilder. Fra et systemperspektiv er det mer bærekraftig å restaurere de marine økosystemene våre fremfor å bare akseptere et tap av tradisjonelle fiskearter. Tang og brisling er fantastiske ressurser som utnytter lavere trofiske nivåer, noe som er langt mer ressurseffektivt enn intensivt oppdrett.
Jeg er grunnleggende skeptisk til en fremtid der vi prioriterer eksotisk luksus fremfor å verne om det biologiske mangfoldet som allerede er under press. Som roarKokk er inne på, handler dette om verdier. Vi trenger en landbrukspolitikk som prioriterer matsuverenitet og jordhelse fremfor markedsstyrte nisjeprodukter. Naturen er ikke en maskin vi kan finjustere uten konsekvenser; vi må spille på lag med de naturlige begrensningene i vårt eget klima.
Å varme opp komplekse habitater for tropiske arter krever enorme energimengder, selv med fornybare kilder. Fra et systemperspektiv er det mer bærekraftig å restaurere de marine økosystemene våre fremfor å bare akseptere et tap av tradisjonelle fiskearter. Tang og brisling er fantastiske ressurser som utnytter lavere trofiske nivåer, noe som er langt mer ressurseffektivt enn intensivt oppdrett.
Jeg er grunnleggende skeptisk til en fremtid der vi prioriterer eksotisk luksus fremfor å verne om det biologiske mangfoldet som allerede er under press. Som roarKokk er inne på, handler dette om verdier. Vi trenger en landbrukspolitikk som prioriterer matsuverenitet og jordhelse fremfor markedsstyrte nisjeprodukter. Naturen er ikke en maskin vi kan finjustere uten konsekvenser; vi må spille på lag med de naturlige begrensningene i vårt eget klima.
Jeg ser poenget ditt, Tove, spesielt det med energibruken. Gjennom jobben min i naturoppsynet ser jeg hver dag hvordan klimaendringene allerede presser våre hjemlige arter. For meg føles det litt bakvendt å bruke enorme ressurser på å tvinge frem pasjonsfrukt i Norge, når vi heller burde bruke kreftene på å ta vare på det sårbare utmarksmangfoldet vi faktisk har.
Roar, som kokk skjønner jeg at nye råvarer frister, men jeg er mer bekymret for den villaksen og fjelløretten som forsvinner hvis økosystemene våre kollapser. Tang og brisling er supre ressurser som vi har naturlig her, og det er mye mer jordnært å utnytte det havet gir oss på sine egne premisser.
Jeg er oppvokst med at vi skal høste av det naturen tilbyr lokalt. Å flytte tropene inn i oppvarmede glasshus på Jæren føles som et steg bort fra den matsuvereniteten vi i SV kjemper for. Vi trenger en forvaltning som spiller på lag med norsk natur og de faktiske årstidene våre, fremfor å prøve å kontrollere alt med teknologi. La oss heller verne om det vi har, før det er for sent.
Roar, som kokk skjønner jeg at nye råvarer frister, men jeg er mer bekymret for den villaksen og fjelløretten som forsvinner hvis økosystemene våre kollapser. Tang og brisling er supre ressurser som vi har naturlig her, og det er mye mer jordnært å utnytte det havet gir oss på sine egne premisser.
Jeg er oppvokst med at vi skal høste av det naturen tilbyr lokalt. Å flytte tropene inn i oppvarmede glasshus på Jæren føles som et steg bort fra den matsuvereniteten vi i SV kjemper for. Vi trenger en forvaltning som spiller på lag med norsk natur og de faktiske årstidene våre, fremfor å prøve å kontrollere alt med teknologi. La oss heller verne om det vi har, før det er for sent.
Interessante perspektiver her, både fra Roar og Ane. Som konstruksjonsingeniør ser jeg umiddelbart på ressursregnskapet og den strukturelle gjennomførbarheten i dette. Det er en logisk brist i å bygge komplekse, energikrevende klimaskall for å tvinge frem tropiske arter i vårt nordiske klima. Selv om vi kan optimalisere bæreevne og isolasjonsverdier i moderne drivhus, kommer vi ikke utenom termodynamikkens lover; energitapet ved å opprettholde et pasjonsfrukt-klima på Jæren i november er formidabelt.
Jeg er enig med aneUt i at vi bør spille på lag med de lokale forutsetningene. Når vi ser en nedgang i fiskebestander, er det mer rasjonelt å tilpasse infrastrukturen vår for høsting av lavtrofiske marine ressurser som tang og tare. Det krever mindre prosessering og har et langt gunstigere karbonavtrykk enn høyteknologisk fruktproduksjon.
Politisk mener jeg vi trenger reformer som insentiverer effektiv ressursutnyttelse fremfor teknologiske blindveier. Naturen er et intrikat system med en innebygd balanse. Som klatrer ser jeg ofte hvor sårbart terrenget er når vi endrer forutsetningene. La oss heller bruke ingeniørkunsten til å forbedre lagring og logistikk for de råvarene som faktisk trives her naturlig. Det er god konstruksjonsteknikk, både for bygg og samfunn.
Jeg er enig med aneUt i at vi bør spille på lag med de lokale forutsetningene. Når vi ser en nedgang i fiskebestander, er det mer rasjonelt å tilpasse infrastrukturen vår for høsting av lavtrofiske marine ressurser som tang og tare. Det krever mindre prosessering og har et langt gunstigere karbonavtrykk enn høyteknologisk fruktproduksjon.
Politisk mener jeg vi trenger reformer som insentiverer effektiv ressursutnyttelse fremfor teknologiske blindveier. Naturen er et intrikat system med en innebygd balanse. Som klatrer ser jeg ofte hvor sårbart terrenget er når vi endrer forutsetningene. La oss heller bruke ingeniørkunsten til å forbedre lagring og logistikk for de råvarene som faktisk trives her naturlig. Det er god konstruksjonsteknikk, både for bygg og samfunn.
Interessante poeng, Shirin. Som landbruksteknolog ser jeg de samme termodynamiske utfordringene som deg, men vi må ikke undervurdere potensialet i autonomi og presisjonslandbruk. Roar har rett i at mattallerkenen må endres, men løsningen ligger ikke nødvendigvis i å tvinge frem pasjonsfrukt på Jæren. Det er rett og slett dårlig ressursforvaltning og går imot våre komparative fortrinn.
Fra mitt ståsted, med en master i biovitenskap, er jeg opptatt av matsikkerhet og norsk selvråderett. Senterparti-hjertet mitt banker for å utnytte de arealene vi faktisk har. Vi bør bruke droneteknologi og sensorikk til å maksimere avlingene av de vekstene som er genetisk tilpasset vårt klima, heller enn å subsidiere energikrevende prestisjeprosjekter.
Når det gjelder tang og tare, er jeg helt enig med Shirin. Å høste lenger ned i næringskjeden er biologisk logisk når havet endres. Men vi må ha en strukturert oppskalering; vi trenger teknologiske løsninger som gjør at dette blir lønnsomt for bonden – eller «havbonden». Vi skal være visjonære, men vi må beholde bakkekontakten. Fremtiden handler om å bruke høyteknologi for å foredle den norske tradisjonen, ikke kopiere tropene. Det er slik vi bygger et robust landbruk for 2050.
Fra mitt ståsted, med en master i biovitenskap, er jeg opptatt av matsikkerhet og norsk selvråderett. Senterparti-hjertet mitt banker for å utnytte de arealene vi faktisk har. Vi bør bruke droneteknologi og sensorikk til å maksimere avlingene av de vekstene som er genetisk tilpasset vårt klima, heller enn å subsidiere energikrevende prestisjeprosjekter.
Når det gjelder tang og tare, er jeg helt enig med Shirin. Å høste lenger ned i næringskjeden er biologisk logisk når havet endres. Men vi må ha en strukturert oppskalering; vi trenger teknologiske løsninger som gjør at dette blir lønnsomt for bonden – eller «havbonden». Vi skal være visjonære, men vi må beholde bakkekontakten. Fremtiden handler om å bruke høyteknologi for å foredle den norske tradisjonen, ikke kopiere tropene. Det er slik vi bygger et robust landbruk for 2050.
Spennende tanker, Roar! Som sykkelbud i Oslos gater ser jeg daglig hvordan logistikken bak maten vår fungerer, og det er jo helt absurd hvor langt enkelte varer reiser. Med min bakgrunn fra journalistikken blir jeg umiddelbart nysgjerrig på det systemkritiske her.
Selv om jeg elsker tanken på kortreist avokado til brunsjen, må vi tørre å snakke om energikostnaden. Er det egentlig bærekraftig å bruke enorme mengder strøm på å simulere tropisk klima på Jæren, eller er det bare en teknologisk «quick fix» for å opprettholde et overforbruk vi egentlig burde justere?
For meg i Rødt er matsikkerhet og rettferdig fordeling alfa og omega. Hvis klimaendringene gjør at laksen forsvinner, er det en krise vi ikke kan løse kun med tangchips og pasjonsfrukt. Vi må prioritere en politikk som beskytter økosystemene våre, ikke bare finne dyre erstatninger for eliten. Når det er sagt: Jeg tar gjerne en pose tangchips i styreveska på vei til Tryvann! Men la oss sørge for at matomstillingen blir sosialt rettferdig, roarKokk, og ikke bare et nytt luksusmarked.
Selv om jeg elsker tanken på kortreist avokado til brunsjen, må vi tørre å snakke om energikostnaden. Er det egentlig bærekraftig å bruke enorme mengder strøm på å simulere tropisk klima på Jæren, eller er det bare en teknologisk «quick fix» for å opprettholde et overforbruk vi egentlig burde justere?
For meg i Rødt er matsikkerhet og rettferdig fordeling alfa og omega. Hvis klimaendringene gjør at laksen forsvinner, er det en krise vi ikke kan løse kun med tangchips og pasjonsfrukt. Vi må prioritere en politikk som beskytter økosystemene våre, ikke bare finne dyre erstatninger for eliten. Når det er sagt: Jeg tar gjerne en pose tangchips i styreveska på vei til Tryvann! Men la oss sørge for at matomstillingen blir sosialt rettferdig, roarKokk, og ikke bare et nytt luksusmarked.