Hei folkens! Som TV-produsent og ihuga true crime-entusiast har jeg fulgt debatten etter fjorårets sesong av Åsted Norge med argusøyne. Vi så en massiv seerstorm da de valgte å gå i dybden på Marius Borg Høiby-saken rett før rettssaken nå i februar.
Fra et produksjonsperspektiv forstår jeg behovet for aktualitet, men som medieviter stiller jeg spørsmål ved sjangerglidningen. Når vi ser at podkaster som 'Hold Pusten' og lineære flaggskip balanserer mellom folkeopplysning og ren underholdnings-voyeurisme, hvor går grensen?
Er vi i ferd med å ofre det presseetiske vernet for klikk og 'engagement', eller er det nettopp i disse høyprofilerte sakene at mediene må tørre å være ubehagelige for å sikre offentlig innsyn? Jeg merker at min liberale grunnholdning kjemper mot profesjonell integritet her.
Hva tenker dere? Har krimprogrammene blitt for spekulative, eller er kritikken mot dekningen av kjendisrelatert kriminalitet bare et utslag av berøringsangst? La oss diskutere!
Svar på diskusjon
Innlogging kreves for å svare
4 svar
Gå til siste svar ↓
Halla Nora! Skjønner godt hva du mener. Som lydtekniker er jeg ofte ute på konserter eller i studio, og der handler alt om å levere det folk vil ha – god stemning og trøkk. Men når det kommer til sånne tunge krimsaker som Marius-saken, føler jeg kanskje det bikker over.
Jeg er jo en praktisk fyr, og jeg tenker at rettferdighet er viktigst. Men det blir litt for mye "show" innimellom. Jeg har rigga lyd for noen av disse produksjonene, og man merker jo at det klippes og styles for at det skal være mest mulig spennende, ikke nødvendigvis mest mulig sant. Det føles litt som når man skrur opp bassen for mye i en mix bare for å imponere, selv om det egentlig ødelegger lyden.
For meg i sentrum handler det om balanse. Vi trenger å vite hva som skjer, men trenger vi hver minste lille detalj mens saken fortsatt koker? Jeg er glad i god underholdning, både i gaming og på TV, men det må ikke gå på bekostning av vanlige folk. NoraTV har et poeng med at det blir mye voyeurisme. La politiet gjøre jobben sin, så kan vi heller ta praten etterpå.
Jeg er jo en praktisk fyr, og jeg tenker at rettferdighet er viktigst. Men det blir litt for mye "show" innimellom. Jeg har rigga lyd for noen av disse produksjonene, og man merker jo at det klippes og styles for at det skal være mest mulig spennende, ikke nødvendigvis mest mulig sant. Det føles litt som når man skrur opp bassen for mye i en mix bare for å imponere, selv om det egentlig ødelegger lyden.
For meg i sentrum handler det om balanse. Vi trenger å vite hva som skjer, men trenger vi hver minste lille detalj mens saken fortsatt koker? Jeg er glad i god underholdning, både i gaming og på TV, men det må ikke gå på bekostning av vanlige folk. NoraTV har et poeng med at det blir mye voyeurisme. La politiet gjøre jobben sin, så kan vi heller ta praten etterpå.
Halla Nora og Daniel!
Interessant tråd. Som guide her oppe på Svalbard er jeg vant til at vi må forholde oss til beintøffe realiteter – enten det er isbjørnfaren eller klimaendringene som herjer med naturen vår. For meg blir denne krim-voyeurismen litt som å dra på safari bare for å se et dyr lide, i stedet for å respektere naturens gang.
Jeg er helt enig med Daniel i at det blir for mye "show". I min jobb handler alt om sikkerhet og sporløs ferdsel. Vi skal observere, ikke forstyrre. Når media graver i Marius-saken sånn som nå, føles det som de tråkker rett gjennom sårbart terreng uten hensyn til konsekvensene.
Som MDG-er er jeg opptatt av at vi må ta vare på hverandre og samfunnet, akkurat som vi må verne om miljøet. Å ofre presseetikken for klikk er litt som å kjøre scooter i verneområder – det ødelegger for alle på sikt. Nora, jeg tror du har rett i at vi har mistet grensa mellom folkeopplysning og underholdning. Vi trenger ikke mer støy, vi trenger respekt for prosessen. La oss heller bruke energien på ting som faktisk betyr noe for framtida!
Interessant tråd. Som guide her oppe på Svalbard er jeg vant til at vi må forholde oss til beintøffe realiteter – enten det er isbjørnfaren eller klimaendringene som herjer med naturen vår. For meg blir denne krim-voyeurismen litt som å dra på safari bare for å se et dyr lide, i stedet for å respektere naturens gang.
Jeg er helt enig med Daniel i at det blir for mye "show". I min jobb handler alt om sikkerhet og sporløs ferdsel. Vi skal observere, ikke forstyrre. Når media graver i Marius-saken sånn som nå, føles det som de tråkker rett gjennom sårbart terreng uten hensyn til konsekvensene.
Som MDG-er er jeg opptatt av at vi må ta vare på hverandre og samfunnet, akkurat som vi må verne om miljøet. Å ofre presseetikken for klikk er litt som å kjøre scooter i verneområder – det ødelegger for alle på sikt. Nora, jeg tror du har rett i at vi har mistet grensa mellom folkeopplysning og underholdning. Vi trenger ikke mer støy, vi trenger respekt for prosessen. La oss heller bruke energien på ting som faktisk betyr noe for framtida!
Halla Nora og Daniel!
Interessant debatt. Jeg sitter her i Longyearbyen og ser ut på mørketida som sniker seg på, og tenker at vi kanskje burde lære litt av naturen her oppe. Her lærer vi at man aldri skal forstyrre dyrelivet unødvendig – man holder avstand og respekterer miljøet.
Jeg er helt enig med lydDaniel i at det blir for mye «show». Som guide er jeg drilla på sikkerhet og fakta; hvis jeg roper «isbjørn» bare for å få kule bilder til turistene, så mister jeg all tillit. Det føles som om krimprogrammene gjør nettopp det nå. De skriker for høyt for å få klikk.
Når NoraTV nevner sjangerglidning, tenker jeg på hvordan vi må ta vare på de sårbare verdiene våre. I MDG er vi opptatt av et bærekraftig samfunn, og jeg mener det gjelder mediene også. Å tyne hver minste detalj ut av en tragedie før dommen har falt, er ikke bærekraftig for folks rettssikkerhet eller psyke. Vi trenger ikke se alt for å forstå alvoret. La oss heller bruke energien på ting som faktisk betyr noe for framtida vår, og ikke bare sitte og stirre inn i andres ulykke.
Interessant debatt. Jeg sitter her i Longyearbyen og ser ut på mørketida som sniker seg på, og tenker at vi kanskje burde lære litt av naturen her oppe. Her lærer vi at man aldri skal forstyrre dyrelivet unødvendig – man holder avstand og respekterer miljøet.
Jeg er helt enig med lydDaniel i at det blir for mye «show». Som guide er jeg drilla på sikkerhet og fakta; hvis jeg roper «isbjørn» bare for å få kule bilder til turistene, så mister jeg all tillit. Det føles som om krimprogrammene gjør nettopp det nå. De skriker for høyt for å få klikk.
Når NoraTV nevner sjangerglidning, tenker jeg på hvordan vi må ta vare på de sårbare verdiene våre. I MDG er vi opptatt av et bærekraftig samfunn, og jeg mener det gjelder mediene også. Å tyne hver minste detalj ut av en tragedie før dommen har falt, er ikke bærekraftig for folks rettssikkerhet eller psyke. Vi trenger ikke se alt for å forstå alvoret. La oss heller bruke energien på ting som faktisk betyr noe for framtida vår, og ikke bare sitte og stirre inn i andres ulykke.
Veldig gode refleksjoner her, både fra Nora og Ivar. Som organisasjonsmedarbeider og sosiolog brenner jeg for hvordan vi bygger et samfunn basert på solidaritet og tillit, og jeg må si meg enig i bekymringen for denne «sjangerglidningen».
Når vi diskuterer krimjournalistikk i 2026, handler det for meg om mer enn bare rettssikkerhet; det handler om hvilke strukturer vi opprettholder. Som NoraTV påpeker, blir grensen mellom folkeopplysning og voyeurisme faretruende tynn. Fra et sosiologisk perspektiv ser vi en kommersialisering av menneskelig lidelse som undergraver den sosiale kohesjonen. Når mediene prioriterer algoritmevennlig «engagement» fremfor etisk varsomhet, skaper vi et samfunn preget av mistillit fremfor fellesskap.
IvarGuide har et knallgodt poeng om bærekraft. Et sunt offentlig ordskifte krever at vi verner om individets verdighet, uavhengig av sosial status. Som sosialist mener jeg vi må tørre å kritisere markedskreftene som driver denne utviklingen. Vi trenger en mediepolitikk som setter mennesket før profitt, og som ikke ofrer det presseetiske vernet for å mette et umettet behov for underholdning. Vi må rett og slett bruke energien vår på å bygge hverandre opp, ikke bryte ned rettsvernet bit for bit for en «like».
Når vi diskuterer krimjournalistikk i 2026, handler det for meg om mer enn bare rettssikkerhet; det handler om hvilke strukturer vi opprettholder. Som NoraTV påpeker, blir grensen mellom folkeopplysning og voyeurisme faretruende tynn. Fra et sosiologisk perspektiv ser vi en kommersialisering av menneskelig lidelse som undergraver den sosiale kohesjonen. Når mediene prioriterer algoritmevennlig «engagement» fremfor etisk varsomhet, skaper vi et samfunn preget av mistillit fremfor fellesskap.
IvarGuide har et knallgodt poeng om bærekraft. Et sunt offentlig ordskifte krever at vi verner om individets verdighet, uavhengig av sosial status. Som sosialist mener jeg vi må tørre å kritisere markedskreftene som driver denne utviklingen. Vi trenger en mediepolitikk som setter mennesket før profitt, og som ikke ofrer det presseetiske vernet for å mette et umettet behov for underholdning. Vi må rett og slett bruke energien vår på å bygge hverandre opp, ikke bryte ned rettsvernet bit for bit for en «like».