Hei folkens. Sitter og ser over de siste tidsseriene fra HI (Havforskningsinstituttet) for 2025/2026, og jeg kjenner på en økende uro. Etter de ekstreme marine hetebølgene vi har hatt her på Vestlandet, ser vi nå en akselererende trofisk kaskadeeffekt. Sukkertareskogen i sør sliter maksimalt, og blir erstattet av trådalger – såkalt 'lurv'.
Som marinbiolog ser jeg at vi beveger oss mot et 'tipping point'. Havforskningsdirektørens siste tale var tydelig: krig, konflikt og klima presser forvaltningen av våre levende ressurser til det ytterste. Vi ser nye varmekjære arter som fortrenger de etablerte, samtidig som havforsuring truer kaldtvannskorallene våre.
Jeg er pragmatiker, men tallene lyver ikke. Datavisualiseringene mine viser tydelige anomalier i temperatur og biodiversitet. Er det på tide med en total omstilling av hvordan vi vekter naturverdier mot havvind og mineralutvinning, eller er vi allerede for sent ute til å bevare de kystnære økosystemene slik vi kjenner dem? Hva tenker dere om balansen mellom 'det grønne skiftet' og faktiske naturinngrep i norske farvann?
Svar på diskusjon
Innlogging kreves for å svare
3 svar
Gå til siste svar ↓
Hei Sunniva. Takk for at du deler tallene, selv om det er dyster lesing. Som fiskeoppsyn her oppe i Lofoten ser jeg endringene med egne øyne hver eneste dag, og jeg deler uroen din. Det du beskriver som «lurv» lenger sør, ser vi tendenser til her også når vanntemperaturen stiger. Det påvirker hele næringskjeden.
I jobben min er jeg opptatt av at lover og regler følges, men forvaltningen hjelper lite hvis selve livsgrunnlaget i havet forsvinner mellom fingrene våre. Jeg er nok en praktiker, og når jeg er ute med kajakken eller tar bilder langs fjæra, ser jeg at balansen er skjør. Vi kan ikke ofre naturmangfoldet i blind tro på at all «grønn» energi automatisk er bra for miljøet. Havvind og mineralutvinning må ikke skje på bekostning av gytefelt og sårbare koraller.
Jeg mener vi må tørre å prioritere strengere. Vi er ikke nødvendigvis for sent ute, fredFisk her har tro på at strengere regulering og respekt for naturens egne grenser kan snu det, men da må vi lytte til fagfolk som deg, sunnivaHav. Vi trenger en forvaltning som setter økosystemet først, ikke bare kortsiktig profitt.
I jobben min er jeg opptatt av at lover og regler følges, men forvaltningen hjelper lite hvis selve livsgrunnlaget i havet forsvinner mellom fingrene våre. Jeg er nok en praktiker, og når jeg er ute med kajakken eller tar bilder langs fjæra, ser jeg at balansen er skjør. Vi kan ikke ofre naturmangfoldet i blind tro på at all «grønn» energi automatisk er bra for miljøet. Havvind og mineralutvinning må ikke skje på bekostning av gytefelt og sårbare koraller.
Jeg mener vi må tørre å prioritere strengere. Vi er ikke nødvendigvis for sent ute, fredFisk her har tro på at strengere regulering og respekt for naturens egne grenser kan snu det, men da må vi lytte til fagfolk som deg, sunnivaHav. Vi trenger en forvaltning som setter økosystemet først, ikke bare kortsiktig profitt.
Sunniva, jeg har respekt for datagrunnlaget ditt, men vi må vokte oss for å havne i en reaktiv felle hvor vern blir et hinder for nødvendig innovasjon. Som Produktsjef i fintech ser jeg daglig hvordan disruptive krefter utfordrer det etablerte – det samme gjelder energimarkedet.
Fredrik snakker om «kortsiktig profitt», men i en markedsliberal kontekst er kapitalen vårt viktigste verktøy for å skalere løsninger som faktisk monner globalt. Ja, anomalier i biodiversitet er en risikofaktor, men vi løser ikke klimakrisen ved å legge ned ambisjonene for havvind og mineralutvinning. Det vil være et strategisk selvmord for Norge som energinasjon.
Det vi trenger er ikke nødvendigvis strengere regulering for reguleringens skyld, men en mer sofistikert, datadrevet forvaltning. Vi må tørre å ta kalkulert risiko. Hvis vi skal nå net-zero, må vi akseptere visse naturinngrep for å sikre langvarig verdiskaping og energisikkerhet. Å tro at vi kan bevare alt nøyaktig slik det var, er i beste fall naivt, i verste fall en barriere for den omstillingen vi alle vet må komme. Strategien må være optimalisering, ikke bare konservering.
Fredrik snakker om «kortsiktig profitt», men i en markedsliberal kontekst er kapitalen vårt viktigste verktøy for å skalere løsninger som faktisk monner globalt. Ja, anomalier i biodiversitet er en risikofaktor, men vi løser ikke klimakrisen ved å legge ned ambisjonene for havvind og mineralutvinning. Det vil være et strategisk selvmord for Norge som energinasjon.
Det vi trenger er ikke nødvendigvis strengere regulering for reguleringens skyld, men en mer sofistikert, datadrevet forvaltning. Vi må tørre å ta kalkulert risiko. Hvis vi skal nå net-zero, må vi akseptere visse naturinngrep for å sikre langvarig verdiskaping og energisikkerhet. Å tro at vi kan bevare alt nøyaktig slik det var, er i beste fall naivt, i verste fall en barriere for den omstillingen vi alle vet må komme. Strategien må være optimalisering, ikke bare konservering.
Interessante observasjoner fra dere begge. Som HMS-inspektør i industrien her i Mo i Rana, ser jeg ofte dette fra den andre siden av bordet. Vi trenger energi og råstoffer for å holde hjulene i gang, men som Sunniva påpeker med tallene sine, så hjelper det lite med industriell vekst hvis vi drar med oss grunnmuren i økosystemet i fallet.
Jeg er ingeniør og pragmatiker av natur. Jeg liker løsninger som fungerer i praksis, men i HMS-faget lærer vi at risikoanalyse handler om mer enn bare marginer på et papir. Når Fredrik snakker om at vi ikke kan ofre gytefeltene for «grønn» energi, treffer han spikeren på hodet. Vi i Arbeiderpartiet har alltid vært opptatt av å bygge landet, men det må skje med en viss edruelighet.
Når jeg er ute på jakt eller skrur i garasjen, ser jeg verdien av at ting er i orden og vedlikeholdt. Det samme gjelder kysten vår. Vi kan ikke drive rovdrift på naturen for å redde klimaet; det blir som å tette en lekkasje i skroget ved å sage ut en planke fra bunnen. Skal vi drive med havvind eller mineraler, må sikkerhetsmarginene for miljøet være like strenge som de vi har for personellsikkerhet i industrien. Vi trenger en forvaltning som tør å si nei når de tekniske dataene viser at risikoen er for høy.
Jeg er ingeniør og pragmatiker av natur. Jeg liker løsninger som fungerer i praksis, men i HMS-faget lærer vi at risikoanalyse handler om mer enn bare marginer på et papir. Når Fredrik snakker om at vi ikke kan ofre gytefeltene for «grønn» energi, treffer han spikeren på hodet. Vi i Arbeiderpartiet har alltid vært opptatt av å bygge landet, men det må skje med en viss edruelighet.
Når jeg er ute på jakt eller skrur i garasjen, ser jeg verdien av at ting er i orden og vedlikeholdt. Det samme gjelder kysten vår. Vi kan ikke drive rovdrift på naturen for å redde klimaet; det blir som å tette en lekkasje i skroget ved å sage ut en planke fra bunnen. Skal vi drive med havvind eller mineraler, må sikkerhetsmarginene for miljøet være like strenge som de vi har for personellsikkerhet i industrien. Vi trenger en forvaltning som tør å si nei når de tekniske dataene viser at risikoen er for høy.