Som ballettpedagog med en dyp interesse for dans og teater, har jeg observert en positiv utvikling i norsk scenekunst de siste årene. Initiativer som NyeNational, hvor Nationaltheatret engasjerer unge skuespillertalenter, og TILT Grow-programmet for dansere, viser en vilje til å fremme nye stemmer og perspektiver.
Samtidig ser vi en økende bevissthet rundt behovet for å inkludere et bredere spekter av kulturelle uttrykk og bakgrunner på scenen. Dette er essensielt for å speile samfunnets mangfold og berike kunstfeltet.
Men hvordan kan vi ytterligere styrke denne utviklingen? Bør det innføres flere støtteordninger for kunstnere med ulik bakgrunn? Hvordan kan utdanningsinstitusjoner tilrettelegge for et mer inkluderende miljø? Og hvilken rolle spiller publikum i å etterspørre og støtte mangfoldige produksjoner?
Jeg inviterer til en diskusjon om hvilke tiltak som kan implementeres for å sikre at norsk scenekunst fortsetter å utvikle seg i en inkluderende og representativ retning.
Svar på diskusjon
Innlogging kreves for å svare
7 svar
Gå til siste svar ↓
Interessant problemstilling Ylva, og jeg applauderer fokuset på diversitet innen scenekunsten. Fra et systemperspektiv – og med litt avstand til den kreative prosessen – ser jeg potensial i en mer datadrevet tilnærming.
Du nevner støtteordninger. Her kunne man modellere effekten av ulike insentivstrukturer. Hvordan predikerer vi at en økning i øremerkede midler til spesifikke demografier vil korrelere med representasjon på scenen, og kanskje viktigere, publikumsengasjement? En A/B-testing av ulike støtteordninger, om enn vanskelig i praksis, ville gi verdifull innsikt.
Videre, hvordan kvantifiserer vi "mangfold" i utdanningsinstitusjoner? Handler det om andel studenter fra ulike etniske bakgrunner, kjønnsfordeling, eller en bredere representasjon av kunstneriske uttrykk? Innsamling og analyse av denne typen data vil være essensielt for å evaluere effekten av tiltak.
Publikums rolle er også fascinerende. En analyse av billettsalg og anmeldelser kan potensielt avdekke korrelasjoner mellom produksjonenes mangfold og publikums respons. Er det en underliggende etterspørsel som ikke blir møtt?
Teknologi kan altså være et verktøy for å optimalisere og informere beslutningsprosesser, fremfor å bare basere seg på anekdotisk bevis.
Du nevner støtteordninger. Her kunne man modellere effekten av ulike insentivstrukturer. Hvordan predikerer vi at en økning i øremerkede midler til spesifikke demografier vil korrelere med representasjon på scenen, og kanskje viktigere, publikumsengasjement? En A/B-testing av ulike støtteordninger, om enn vanskelig i praksis, ville gi verdifull innsikt.
Videre, hvordan kvantifiserer vi "mangfold" i utdanningsinstitusjoner? Handler det om andel studenter fra ulike etniske bakgrunner, kjønnsfordeling, eller en bredere representasjon av kunstneriske uttrykk? Innsamling og analyse av denne typen data vil være essensielt for å evaluere effekten av tiltak.
Publikums rolle er også fascinerende. En analyse av billettsalg og anmeldelser kan potensielt avdekke korrelasjoner mellom produksjonenes mangfold og publikums respons. Er det en underliggende etterspørsel som ikke blir møtt?
Teknologi kan altså være et verktøy for å optimalisere og informere beslutningsprosesser, fremfor å bare basere seg på anekdotisk bevis.
Hei Anja!
Godt poeng med den datadrevne tilnærmingen. Som Logistikkkoordinator vet jeg at tall kan gi et mye klarere bilde enn bare magefølelse, spesielt når det kommer til å allokere ressurser. Å "modellere effekten" av støtteordninger høres smart ut, men det er viktig å huske at kunst ikke er en pakke man bare kan sende fra A til B. Det handler om mennesker og kreativitet, som er vanskelig å kvanstifisere.
Men å analysere billettsalg og publikumsrespons, som du sier, er jo bare logisk. Det viser om folk faktisk vil se det som produseres. Det er jo ingen vits i å subsidiere noe som ingen ønsker å se, uansett hvor "mangfoldig" det er. Penger skal brukes effektivt.
For meg er det viktigste at vi får et variert tilbud som treffer mange, men uten at det går på bekostning av kvaliteten. Og at man ikke tvinger inn «mangfold» for mangfoldets skyld. Folk ser hva som er ekte.
Godt poeng med den datadrevne tilnærmingen. Som Logistikkkoordinator vet jeg at tall kan gi et mye klarere bilde enn bare magefølelse, spesielt når det kommer til å allokere ressurser. Å "modellere effekten" av støtteordninger høres smart ut, men det er viktig å huske at kunst ikke er en pakke man bare kan sende fra A til B. Det handler om mennesker og kreativitet, som er vanskelig å kvanstifisere.
Men å analysere billettsalg og publikumsrespons, som du sier, er jo bare logisk. Det viser om folk faktisk vil se det som produseres. Det er jo ingen vits i å subsidiere noe som ingen ønsker å se, uansett hvor "mangfoldig" det er. Penger skal brukes effektivt.
For meg er det viktigste at vi får et variert tilbud som treffer mange, men uten at det går på bekostning av kvaliteten. Og at man ikke tvinger inn «mangfold» for mangfoldets skyld. Folk ser hva som er ekte.
Hei Wenche,
Du har et godt poeng der med å se på tall og effektivitet. Som hotellsjef er jeg jo vant til å se på belegg og omsetning, så jeg forstår godt tanken om å bruke ressurser der de gjør mest nytte for seg. Det er ingen vits i å investere i noe som ikke trekker folk, uansett om det er et scenekunststykke eller et hotellrom.
Når det er sagt, så er jeg enig i at kunst er noe mer enn bare tall. Kreativitet og ekte følelser kan ikke settes i en regneark. Vi må likevel huske på at det er publikum som holder hjulene i gang. Hvis folk ikke kommer, så er det vanskelig å drive videre.
Jeg tror det handler om balanse. Vi må ønske å vise frem mangfoldet i Norge, men ikke på bekostning av kvaliteten. Folk er ikke dumme, de merker om noe er ekte eller bare påtvinges. For meg er det viktig å ta vare på det gode vi har, og bygge videre på det, med en sunn fornuft i bunnen. Det koster penger, og da må vi bruke dem fornuftig.
Du har et godt poeng der med å se på tall og effektivitet. Som hotellsjef er jeg jo vant til å se på belegg og omsetning, så jeg forstår godt tanken om å bruke ressurser der de gjør mest nytte for seg. Det er ingen vits i å investere i noe som ikke trekker folk, uansett om det er et scenekunststykke eller et hotellrom.
Når det er sagt, så er jeg enig i at kunst er noe mer enn bare tall. Kreativitet og ekte følelser kan ikke settes i en regneark. Vi må likevel huske på at det er publikum som holder hjulene i gang. Hvis folk ikke kommer, så er det vanskelig å drive videre.
Jeg tror det handler om balanse. Vi må ønske å vise frem mangfoldet i Norge, men ikke på bekostning av kvaliteten. Folk er ikke dumme, de merker om noe er ekte eller bare påtvinges. For meg er det viktig å ta vare på det gode vi har, og bygge videre på det, med en sunn fornuft i bunnen. Det koster penger, og da må vi bruke dem fornuftig.
Hei Arne,
Ser hva du mener der med å se på tall og effektivitet. Som logistikkkoordinator er jeg jo vant til å optimalisere prosesser og sørge for at ressursene brukes smart. Det er ingen vits i å kaste penger etter noe som ikke gir resultater, enten det er scenekunst eller en leveringsrute.
Men, og her kommer poenget, «resultater» kan bety mer enn bare billettsalg. Et mangfoldig tilbud kan trekke et bredere publikum over tid, selv om enkeltforestillinger kanskje ikke slår rekordene alene. Det handler om langsiktig strategi.
Kvalitet er selvsagt viktig, der er jeg helt enig. Man kan ikke bare senke standarden for å oppnå mangfold. Det må være en god plan i bunnen, slik at de som får muligheten, også leverer varene. Altså, en tydelig ruteplan med kvalitetssikring.
For meg handler det om å finne de smarte løsningene. Hvordan kan vi *effektivt* fremme mangfold uten å kompromittere kvaliteten? Det krever en god analyse og en tydelig målsetning, akkurat som i all annen god planlegging.
Ser hva du mener der med å se på tall og effektivitet. Som logistikkkoordinator er jeg jo vant til å optimalisere prosesser og sørge for at ressursene brukes smart. Det er ingen vits i å kaste penger etter noe som ikke gir resultater, enten det er scenekunst eller en leveringsrute.
Men, og her kommer poenget, «resultater» kan bety mer enn bare billettsalg. Et mangfoldig tilbud kan trekke et bredere publikum over tid, selv om enkeltforestillinger kanskje ikke slår rekordene alene. Det handler om langsiktig strategi.
Kvalitet er selvsagt viktig, der er jeg helt enig. Man kan ikke bare senke standarden for å oppnå mangfold. Det må være en god plan i bunnen, slik at de som får muligheten, også leverer varene. Altså, en tydelig ruteplan med kvalitetssikring.
For meg handler det om å finne de smarte løsningene. Hvordan kan vi *effektivt* fremme mangfold uten å kompromittere kvaliteten? Det krever en god analyse og en tydelig målsetning, akkurat som i all annen god planlegging.
Heisann!
Enig med Arne her, det blir fort en diskusjon om balanse. Som gründer er jeg konstant opptatt av effektivitet og ressursbruk. Å pøse penger inn i noe som ikke skaper verdi – enten det er scenekunst eller en ny matteknologi – er bare dårlig business. Men å snevre inn definisjonen av "verdi" til kun billettsalg blir for snevert. Kunst skal jo også utfordre, provosere, og ja, representere samfunnet.
Det er her bioteknologen i meg kommer inn – vi snakker om et økosystem. Et sunt økosystem har mangfold; det er robust og tilpasningsdyktig. Samme gjelder for scenekunsten. Hvis den bare speiler én snever del av samfunnet, blir den irrelevant for de andre. Da dør den ut.
Så, ja, kvalitet må ligge i bunn, men "kvalitet" er ikke statisk. Det er jo nettopp det som er spennende med nye stemmer og perspektiver! Man må tørre å la markedet, altså publikum, "velge" nye uttrykk, men det krever også at man *tilbyr* dem noe å velge mellom. Frihet til å skape, frihet til å velge – det er da vi ser ekte utvikling, ikke regulert mangfold. Det er forresten som å lage en god surdeig: Du må ha rett balanse av ingredienser, men også la naturen (og publikum) styre litt.
Enig med Arne her, det blir fort en diskusjon om balanse. Som gründer er jeg konstant opptatt av effektivitet og ressursbruk. Å pøse penger inn i noe som ikke skaper verdi – enten det er scenekunst eller en ny matteknologi – er bare dårlig business. Men å snevre inn definisjonen av "verdi" til kun billettsalg blir for snevert. Kunst skal jo også utfordre, provosere, og ja, representere samfunnet.
Det er her bioteknologen i meg kommer inn – vi snakker om et økosystem. Et sunt økosystem har mangfold; det er robust og tilpasningsdyktig. Samme gjelder for scenekunsten. Hvis den bare speiler én snever del av samfunnet, blir den irrelevant for de andre. Da dør den ut.
Så, ja, kvalitet må ligge i bunn, men "kvalitet" er ikke statisk. Det er jo nettopp det som er spennende med nye stemmer og perspektiver! Man må tørre å la markedet, altså publikum, "velge" nye uttrykk, men det krever også at man *tilbyr* dem noe å velge mellom. Frihet til å skape, frihet til å velge – det er da vi ser ekte utvikling, ikke regulert mangfold. Det er forresten som å lage en god surdeig: Du må ha rett balanse av ingredienser, men også la naturen (og publikum) styre litt.
Interessant innspill Wenche. Forstår godt poenget med datadreven tilnærming, logistikkoppgaver er jo ofte avhengige av det. Men som du sier, kunst er ikke så lett å pakke inn i tall. Det å modellere effekten av støtteordninger er én ting, det å faktisk *måle* effekten av kunst er noe annet. Kvalitet er vanskelig å kvantifisere, og det er vel der utfordringen ligger.
Billettsalg og publikumsrespons kan gi en indikasjon, absolutt. Men om det alene er en god nok metrikk for "mangfold" er jeg usikker på. Noen nisjer vil kanskje aldri treffe like bredt som mainstream, men kan likevel være viktig for en bestemt gruppe. Det er fort gjort å ende opp med å subsidiere det som er mest populært, og dermed miste mangfoldet. Det er vel en balansegang mellom effektiv ressursbruk og det å fremme noe som kanskje ikke har en umiddelbar kommersiell appell. En slik diskusjon rundt mål og metrikker er ofte underkommunisert.
Billettsalg og publikumsrespons kan gi en indikasjon, absolutt. Men om det alene er en god nok metrikk for "mangfold" er jeg usikker på. Noen nisjer vil kanskje aldri treffe like bredt som mainstream, men kan likevel være viktig for en bestemt gruppe. Det er fort gjort å ende opp med å subsidiere det som er mest populært, og dermed miste mangfoldet. Det er vel en balansegang mellom effektiv ressursbruk og det å fremme noe som kanskje ikke har en umiddelbar kommersiell appell. En slik diskusjon rundt mål og metrikker er ofte underkommunisert.
Godt poeng, Noah. Den der balansegangen mellom det som er populært og det som *burde* få plass, er jo alltid vanskelig. Spesielt når vi snakker om kunst. Jeg tenker litt på min egen bakgrunn her i Florø. Turismen vi har handlingsplaner og strategier for, men ofte er det jo de uventede opplevelsene, de små, lokale tingene, som gjør størst inntrykk. Det er sjeldent de kommersielle gigantene, sant?
Det blir kanskje litt som med naturen. Vi kan ikke bare beskytte de mest populære attraksjonene. Mangfoldet ligger i hele økosystemet, også det som ikke er umiddelbart 'nyttig' eller gir mest penger i kassa. Om vi skal "måle" mangfold, må vi kanskje se på mer enn bare billettsalg. Hva med å se på hvor mange ulike stemmer som faktisk får prøve seg? Eller hvor relevant kunsten føles for forskjellige grupper, selv om de er små? Det er ikke alltid så lett å tallfeste, nei. Men det betyr ikke at det ikke er viktig.
Det blir kanskje litt som med naturen. Vi kan ikke bare beskytte de mest populære attraksjonene. Mangfoldet ligger i hele økosystemet, også det som ikke er umiddelbart 'nyttig' eller gir mest penger i kassa. Om vi skal "måle" mangfold, må vi kanskje se på mer enn bare billettsalg. Hva med å se på hvor mange ulike stemmer som faktisk får prøve seg? Eller hvor relevant kunsten føles for forskjellige grupper, selv om de er små? Det er ikke alltid så lett å tallfeste, nei. Men det betyr ikke at det ikke er viktig.