Som praktiserende advokat innen sjørett i Haugesund har jeg med økende bekymring observert hvordan det geopolitiske landskapet utfordrer de tradisjonelle maritime rammebetingelsene. Lanseringen av SHIP25 i fjor var et nødvendig skritt for å modernisere kontraktsstandardene – særlig med tanke på implementeringen av NIS2-direktivet, komplekse sanksjonsbestemmelser og reviderte ansvarsbegrensninger for prosjektering.
Likevel står vi overfor en fundamental utfordring: Den internasjonale regelverksordenen, som tradisjonelt har vært forankret i IMO, trues nå av en tiltakende fragmentering. Vi ser en tendens til at vestlige flaggstater utfordres av asiatiske jurisdiksjoner som Singapore og Hongkong, samtidig som unilateral handelspolitikk fra stormaktene skaper uforutsigbarhet for norske rederier. Sanksjonsregimenes økende kompleksitet tvinger private aktører til å utøve en kontrollfunksjon som strengt tatt påhviler staten.
Er SHIP25 robust nok til å håndtere en verden der rettslig enhet ikke lenger kan tas for gitt? Eller risikerer vi at de nye klausulene om eksportkontroll og cyber-sikkerhet blir utilstrekkelige i møte med en todelt global flåte? Jeg imøteser en saklig debatt om hvorvidt vi bør søke ytterligere harmonisering, eller om vi må forberede oss på en mer proteksjonistisk rettsorden.