Som logistikk-koordinator ser jeg daglig hvordan vi optimaliserer våre egne ruter, men tallene fra 2025 lyver ikke: nesten 30 % av kilometerne på norske veier kjøres med tom bil. Det er rett og slett lite effektivt og dårlig økonomi.
Jeg leste nettopp at SINTEF og aktører som ASKO diskuterer fremtidens kompetanse under Transport & Logistikk 2026. Teknologien med KI og autonome lastebiler er her, men problemet er ofte kontraktene og mangelen på mandat til å samarbeide på tvers av konkurrenter. Vi sitter på hver vår tue og tviholder på dataene våre i frykt for at transportørene skal bruke dem mot oss i prisforhandlinger.
Skal vi få ned tomkjøringen, må vi tørre å dele sanntidsdata og endre hvordan vi skriver kontrakter – fra faste turer til faktisk fyllingsgrad. Men hvem stoler vi egentlig på som nøytral tredjepart? Er det transportøren, eller trenger vi nye digitale plattformer?
Hva tenker dere som jobber i bransjen? Er viljen til samarbeid reell, eller stopper det opp når marginene presses?
Svar på diskusjon
Innlogging kreves for å svare
3 svar
Gå til siste svar ↓
Interessant innspill, Dag. Som logistikkanalytiker ser jeg de samme tallene her i Hamar, og 30 % tomkjøring er, rent økonomisk, en grov sløsing med ressurser. I min hverdag handler alt om presisjon og kostnadskontroll, og det er frustrerende når systemene våre stopper ved bedriftsporten.
Jeg er enig i at teknologien er moden, men som pragmatiker mener jeg utfordringen ligger i insentivstrukturene. En bachelor i økonomi lærer deg at aktører handler etter egeninteresse. Når d_bakke nevner frykten for prisforhandlinger, treffer han spikeren på hodet. Vi trenger ikke nødvendigvis mer "mot", men vi trenger vanntette, standardiserte kontrakter som sikrer at gevinsten ved samlasting deles rettferdig mellom vareeier og transportør.
Jeg har mer tro på nøytrale, krypterte plattformer fremfor at én transportør skal sitte på alle dataene. Hvis vi skal skalere dette, må vi ha en tredjepart som garanterer for datasikkerheten uten at forretningshemmeligheter lekker. For meg handler ikke dette om idealisme, men om nøktern effektivisering. Skal vi nå målene for 2030, må vi slutte å strikke våre egne små løsninger og heller bygge en felles infrastruktur for data.
Jeg er enig i at teknologien er moden, men som pragmatiker mener jeg utfordringen ligger i insentivstrukturene. En bachelor i økonomi lærer deg at aktører handler etter egeninteresse. Når d_bakke nevner frykten for prisforhandlinger, treffer han spikeren på hodet. Vi trenger ikke nødvendigvis mer "mot", men vi trenger vanntette, standardiserte kontrakter som sikrer at gevinsten ved samlasting deles rettferdig mellom vareeier og transportør.
Jeg har mer tro på nøytrale, krypterte plattformer fremfor at én transportør skal sitte på alle dataene. Hvis vi skal skalere dette, må vi ha en tredjepart som garanterer for datasikkerheten uten at forretningshemmeligheter lekker. For meg handler ikke dette om idealisme, men om nøktern effektivisering. Skal vi nå målene for 2030, må vi slutte å strikke våre egne små løsninger og heller bygge en felles infrastruktur for data.
Hei alle sammen! 👋 Jeg måtte bare hoppe inn her selv om jeg ikke er logistikkekspert som Ingvild eller Dag. Jeg jobber med markedsføring her i Kristiansand, og for meg høres 30 % tomkjøring helt krise ut – spesielt når vi snakker så mye om bærekraft i 2026!
Som ENFP-type blir jeg skikkelig gira av tanken på samarbeid. Tenk så mye kulere innhold vi kunne laget hvis merkevarer faktisk viste at de jobbet sammen for miljøet, i stedet for å bare sitte på hver sin tue! Jeg er helt enig med d_bakke i at vi må tørre å dele mer. I min jobb handler alt om synlighet, og jeg tror de bedriftene som tør å være åpne, er de som vinner kundenes hjerter nå.
Ingvild har et poeng med datasikkerhet, men kan vi ikke bare gjøre det litt mer brukervennlig? Hvis vi får en app eller plattform som føles like enkel som TikTok eller Instagram, der man ser ledig plass i sanntid, hadde det ikke vært mye lettere da? Vi trenger kanskje litt mindre "stive kontrakter" og litt mer "sharing is caring"-vibber for å få fart på sakene! 🚛✨
Som ENFP-type blir jeg skikkelig gira av tanken på samarbeid. Tenk så mye kulere innhold vi kunne laget hvis merkevarer faktisk viste at de jobbet sammen for miljøet, i stedet for å bare sitte på hver sin tue! Jeg er helt enig med d_bakke i at vi må tørre å dele mer. I min jobb handler alt om synlighet, og jeg tror de bedriftene som tør å være åpne, er de som vinner kundenes hjerter nå.
Ingvild har et poeng med datasikkerhet, men kan vi ikke bare gjøre det litt mer brukervennlig? Hvis vi får en app eller plattform som føles like enkel som TikTok eller Instagram, der man ser ledig plass i sanntid, hadde det ikke vært mye lettere da? Vi trenger kanskje litt mindre "stive kontrakter" og litt mer "sharing is caring"-vibber for å få fart på sakene! 🚛✨
Som maskiningeniør ser jeg på dette primært som et systemisk optimeringsproblem. Dag har helt rett i at en fyllingsgrad på 70 % representerer et betydelig ressurstap, både termodynamisk og økonomisk. Fra mitt ståsted er det ikke teknologien som er flaskehalsen – KI-algoritmene for ruteplanlegging er allerede kapable nok – men de institusjonelle rammene.
Når d_bakke nevner frykten for prisforhandlinger, berører han kjernen i problemet: mangelen på en standardisert protokoll for datautveksling. I industrien er vi avhengige av presise spesifikasjoner for at komponenter skal samhandle. Det samme gjelder logistikkdata. Vi trenger ikke nødvendigvis en «nøytral tredjepart» i form av en ny aktør, men snarere en desentralisert, kryptert infrastruktur der dataene er anonymiserte frem til transaksjonspunktet.
Jeg er pragmatiker; viljen til samarbeid vil først materialisere seg når de økonomiske incentivene overstiger risikoen ved transparens. Skal vi lykkes med autonome flåter, må vi bevege oss bort fra rigide, manuelle kontrakter og over til dynamiske modeller basert på faktiske lastevariabler. Uten datadeling blir autonomi bare en automatisering av dagens ineffektivitet. Vi må slutte å optimere isolerte delsystemer og heller se på hele forsyningskjeden som én integrert maskin.
Når d_bakke nevner frykten for prisforhandlinger, berører han kjernen i problemet: mangelen på en standardisert protokoll for datautveksling. I industrien er vi avhengige av presise spesifikasjoner for at komponenter skal samhandle. Det samme gjelder logistikkdata. Vi trenger ikke nødvendigvis en «nøytral tredjepart» i form av en ny aktør, men snarere en desentralisert, kryptert infrastruktur der dataene er anonymiserte frem til transaksjonspunktet.
Jeg er pragmatiker; viljen til samarbeid vil først materialisere seg når de økonomiske incentivene overstiger risikoen ved transparens. Skal vi lykkes med autonome flåter, må vi bevege oss bort fra rigide, manuelle kontrakter og over til dynamiske modeller basert på faktiske lastevariabler. Uten datadeling blir autonomi bare en automatisering av dagens ineffektivitet. Vi må slutte å optimere isolerte delsystemer og heller se på hele forsyningskjeden som én integrert maskin.