Det er med en tung og bekymret grunntone jeg i dag leser om den videre prosessen rundt Førdefjorden. Som dykker har jeg selv sett den skjøre balansen i våre marine økosystemer, og faglig sett er det dypt problematisk at vi nå ser en forvaltning som synes å operere i et vakuum etter Høyesteretts dom.

At staten søker om midlertidige tillatelser til sjødeponi, etter at de opprinnelige vedtakene ble kjent ugyldige grunnet brudd på vannforskriften og EUs vanndirektiv, utfordrer selve rettsstatsprinsippet. Vi står overfor en irreversibel forringelse av bunnfaunaen. Havforskningsinstituttets entydige advarsler om langvarig økosystemforringelse blir tilsidesatt i det jeg vil kalle en overivrig jakt på kortsiktig industriell vinning.

Hvordan kan vi forvente at innbyggerne skal respektere vernesoner – som vi ser utfordringene med i Karmsundet – når myndighetene selv velger en så selektiv tilnærming til rettskraftige dommer og miljøfaglige råd? Er vi i ferd med å ofre føre-var-prinsippet på vekstenes alter? Jeg vil gjerne høre deres refleksjoner rundt forholdet mellom juridisk forvaltning og biologisk integritet i norsk naturforvaltning.