Hei alle. Som miljøjurist og ihuga naturverner, sitter jeg med en delt følelse etter de siste utviklingene. Den internasjonale domstolen (ICJ) har nå endelig presisert staters rettslige klimaansvar, og tolker Paris-avtalen strengt opp mot 1,5-gradersmålet. Dette er en seier for rettssikkerheten, men i Norge står vi i et krevende spenningsfelt.
Vi ser at det grønne skiftet krever enorme arealer til mineralutvinning og fornybar energi, noe som ofte kolliderer med samiske rettigheter og ILO-169. Fosen-saken lærte oss at snarveier blir de lengste omveiene. Likevel opplever jeg at debatten ofte reduseres til en dikotomi mellom klima og urfolk, mens det egentlige problemet er mangelen på overordnet, helhetlig planlegging som ivaretar både naturmangfold og folkerettslige forpliktelser.
Med EUs nye klimaregelverk for 2040 og revisjonen av REACH rett rundt hjørnet, må vi spørre oss: Hvordan sikrer vi en rettferdig omstilling som ikke ofrer minoriteters rettigheter på klimaets alter? Er vi klare for et bredt klimaforlik som faktisk speiler ICJs alvorstunge uttalelse, eller fortsetter vi med stykkevise inngrep?
Hva tenker dere? Er rettssystemet vårt robust nok til å håndtere disse motstridende verdiene?