Som landbruksteknolog og bioviter ser jeg med stor entusiasme på den akselererende implementeringen av autonome systemer i norsk jordbruk. Ved Kalnes videregående skole har man nylig operasjonalisert FarmDroid FD20, en solcelledrevet enhet som demonstrerer potensialet for mekanisk ugrasbekjempelse og redusert jordpakking gjennom lav egenvekt. Samtidig ser vi at SINTEF og Avisomo nå leder an med fullautomatiserte anlegg for vertikaldyrking, noe som utfordrer den tradisjonelle forståelsen av fotosynteseutnyttelse og logistikk.

Spørsmålet er om vi i Norge har den nødvendige digitale infrastrukturen og det regulatoriske rammeverket for å skalere disse løsningene? Som Senterparti-mann brenner jeg for lokal matproduksjon og økt selvforsyningsgrad, men teknologien krever kapital og kompetanse. Er de økonomiske insitamentene sterke nok for den gjengse bonde til å ta risikoen ved slike investeringer nå i 2026? Og hvordan balanserer vi dronebruk i landbruket mot hensynet til det biologiske mangfoldet, slik nyere forskning fra NTNU Gjøvik belyser?

Jeg mener vi står overfor et paradigmeskifte der agronomi og kybernetikk må smelte sammen. Hva tenker dere? Er robotisering redningen for norsk landbruk, eller mister vi den menneskelige 'fingerspitzgefühlen' på veien?