Som atmosfærekjemiker har jeg fulgt de nylige publikasjonene i Nature Geoscience angående sedimentkjerner fra Qikiqtaruk med stor interesse. Analysene fra Alfred-Wegener-Institutet indikerer at kun ca. 10 % av det organiske karbonet fra smeltende permafrost omdannes til CO₂ i marine miljøer, mens hoveddelen sedimenteres.

Dette er et interessant avvik fra de mer pessimistiske scenariene, men som metodiker maner jeg til forsiktighet. Samtidig ser vi at landopptaket i 2024 og 2025 har vært uforutsigbart grunnet El Niño-effekter og tørke i biomer som Amazonas. Når vi diskuterer CDR-teknologier (Carbon Dioxide Removal) og biokull-pyrolyse, må vi ikke glemme at våre naturlige karbonsluk er underlagt komplekse, stokastiske prosesser som vi ennå ikke modellerer fullkomment.

Spørsmålet mitt til forumet er: I hvilken grad bør vi la disse nye, marginalt mer positive funnene om permafrostens biogeokjemiske oppførsel påvirke de nasjonale utslippsmålene? Bør vi skille skog og arealbruk helt fra det fossile regnskapet for å unngå metodisk støy, slik enkelte forskere ved CICERO tar til orde for? Jeg foretrekker data fremfor optimisme.