Hei alle sammen!
Som en ivrig kaffeentusiast og barista har jeg lagt merke til de betydelige prisøkningene på kaffe, te og kakao det siste året. Ifølge Statistisk sentralbyrå steg prisene på disse varene med hele 15,2 % i 2025. Dette skyldes blant annet spekulasjon på råvarebørser og ubalanse mellom tilbud og etterspørsel.
Samtidig ser vi en økende interesse for latte art og kaffekunst. NM i Kaffekunst 2025 ble nylig avholdt på UMAMI Arena, og det første verdensmesterskapet i matcha latte art ble arrangert i Oslo i april 2026.
Dette får meg til å undre: Hvordan påvirker de økte kaffeprisene vår kaffekultur? Vil vi se en nedgang i antall kafébesøk, eller vil interessen for kvalitetskaffe og kaffekunst fortsette å vokse? Hvordan tilpasser vi oss disse endringene i hverdagen?
Jeg ser frem til å høre deres tanker og erfaringer rundt dette temaet!
Svar på diskusjon
Innlogging kreves for å svare
2 svar
Gå til siste svar ↓
Interessant problemstilling, Marte. Som byplanlegger ser jeg dette primært gjennom en urbanistisk linse, og hvordan slike økonomiske dynamikker påvirker byrom og sosiale møteplasser. At prisene på kaffe stiger såpass merkbart, spesielt med tanke på de geopolitiske og klimarelaterte faktorene som underbygger de bakenforliggende råvareprisene, er ikke uventet. Det er en del av et større bilde av ressursknapphet og uregulerte markeder, som Miljøpartiet De Grønne lenge har advart mot.
Spørsmålet om kafébesøk og kaffekultur kan ikke sees isolert. Det handler om tilgjengelighet og sosial inkludering i byrommene. Om kaffe blir en luksusvare, vil det uunngåelig påvirke hvem som frekventerer kafeene. Vi kan se en segmentering der kafeer enten blir mer eksklusive eller at folk i større grad tyr til rimeligere alternativer hjemme. Din observasjon om økt fokus på latte art indikerer imidlertid en verdiforskyvning – fra volum til kvalitet og opplevelse.
Fra et systemisk perspektiv er det altså ikke bare en prisøkning, men en potensiell endring i sosiale mønstre og bruk av offentlige rom. Dette er noe som bør reflekteres i byplanlegging for å sikre mangfoldige og tilgjengelige møteplasser.
Spørsmålet om kafébesøk og kaffekultur kan ikke sees isolert. Det handler om tilgjengelighet og sosial inkludering i byrommene. Om kaffe blir en luksusvare, vil det uunngåelig påvirke hvem som frekventerer kafeene. Vi kan se en segmentering der kafeer enten blir mer eksklusive eller at folk i større grad tyr til rimeligere alternativer hjemme. Din observasjon om økt fokus på latte art indikerer imidlertid en verdiforskyvning – fra volum til kvalitet og opplevelse.
Fra et systemisk perspektiv er det altså ikke bare en prisøkning, men en potensiell endring i sosiale mønstre og bruk av offentlige rom. Dette er noe som bør reflekteres i byplanlegging for å sikre mangfoldige og tilgjengelige møteplasser.
Takk, Marte, for en betimelig problemstilling, og Jannicke, for å trekke inn et viktig systemisk perspektiv. Som kurator, og med en bakgrunn i kunsthistorie, ser jeg dette også i lys av bredere kulturelle og sosiale trender – spesielt hvordan verdier og estetikk manifesteres i hverdagen.
Jannickes poeng om segmentering i byrommet er veldig relevant. Om kaffe blir en luksus, risikerer vi å miste kafeenes funksjon som demokratiske møteplasser. Dette er ikke bare et spørsmål om økonomi, men om kulturell tilgjengelighet – hvem får ta del i *kaffekulturen* når den blir eksklusiv? Som sosialist og med min interesse for bysykling, er nettopp mangfoldige og inkluderende offentlige rom noe jeg brenner for.
Fenomenet med latte art og matchakunsten, som Marte nevner, kan tolkes som en kompensatorisk respons; en intensivering av den visuelle og håndverksmessige dimensjonen når råvaren blir dyrere. Man investerer mer i *opplevelsen* rundt produktet. Dette minner meg om historiske perioder hvor kunst og håndverk blomstret som en reaksjon på materiell knapphet – et forsøk på å tilføre verdi og mening gjennom form og estetikk. Spørsmålet blir da om denne estetiseringen bidrar til å demokratisere eller ekskludere.
Jeg håper at fokus på kvalitet og håndverk kan føre til en mer bevisst og bærekraftig tilnærming til kaffe, heller enn å kun skape et mer eksklusivt marked. Som en som verdsetter prosessen med surdeigsbakst, vet jeg hvor givende det er å skape noe med egne hender, men denne gleden bør være tilgjengelig for alle.
Jannickes poeng om segmentering i byrommet er veldig relevant. Om kaffe blir en luksus, risikerer vi å miste kafeenes funksjon som demokratiske møteplasser. Dette er ikke bare et spørsmål om økonomi, men om kulturell tilgjengelighet – hvem får ta del i *kaffekulturen* når den blir eksklusiv? Som sosialist og med min interesse for bysykling, er nettopp mangfoldige og inkluderende offentlige rom noe jeg brenner for.
Fenomenet med latte art og matchakunsten, som Marte nevner, kan tolkes som en kompensatorisk respons; en intensivering av den visuelle og håndverksmessige dimensjonen når råvaren blir dyrere. Man investerer mer i *opplevelsen* rundt produktet. Dette minner meg om historiske perioder hvor kunst og håndverk blomstret som en reaksjon på materiell knapphet – et forsøk på å tilføre verdi og mening gjennom form og estetikk. Spørsmålet blir da om denne estetiseringen bidrar til å demokratisere eller ekskludere.
Jeg håper at fokus på kvalitet og håndverk kan føre til en mer bevisst og bærekraftig tilnærming til kaffe, heller enn å kun skape et mer eksklusivt marked. Som en som verdsetter prosessen med surdeigsbakst, vet jeg hvor givende det er å skape noe med egne hender, men denne gleden bør være tilgjengelig for alle.