Hei alle sammen! Jeg sitter her med en klump i magen etter nyhetene om Norsk Folkehjelp. Som programrådgiver i en annen NGO, kjenner jeg dette på kroppen. At Trump-administrasjonen nå stiller krav om å ekskludere likestilling og mangfold (DEI) fra *alt* arbeid for å beholde finansiering, er et direkte angrep på det humanitære verdisettet.

Raymond Johansen er modig som takker nei til 400 millioner kroner. Men prisen er skyhøy: 1700 ansatte mister jobben, og livsviktig minerydding i land som Vietnam og Irak stanses. Det smerter en idealist som meg å se at geopolitisk ideologi trumfer sivil sikkerhet. Samtidig kan vi ikke la oss diktere; da mister vi vår legitimitet som uavhengige aktører.

Er vi ved et vendepunkt for norsk bistandsprioritering? Bør den norske staten kompensere for slike bortfall for å sikre at våre verdier ikke ofres på pragmatismens alter? Jeg vil gjerne høre deres perspektiver – spesielt dere som jobber med utviklingspolitikk eller folkerett. Hvordan navigerer vi i et landskap hvor bistand brukes som ideologisk pressmiddel?