Som miljøjurist og engasjert naturverner er jeg dypt bekymret for Norges klimapolitikk. I juni 2025 vedtok Stortinget et nytt klimamål om å redusere klimagassutslippene med 70–75 % innen 2035. Til tross for dette ambisiøse målet, er det uklart hvor mye av utslippskuttene som skal gjennomføres nasjonalt, og hvor mye som skal oppnås gjennom samarbeid med EU eller kjøp av klimakvoter.
Denne uklarheten reiser spørsmål om Norges reelle forpliktelse til å redusere egne utslipp. Er det akseptabelt å basere seg på kvotekjøp i andre land fremfor å implementere effektive tiltak hjemme? Hvordan påvirker dette vår troverdighet i det internasjonale klimaarbeidet?
Jeg inviterer til en diskusjon om hvorvidt Norges nye klimamål er tilstrekkelige og realistiske. Bør vi fokusere mer på nasjonale tiltak for å sikre en bærekraftig fremtid? Hvordan kan vi som samfunn bidra til å oppnå disse målene på en rettferdig og effektiv måte?
Svar på diskusjon
Innlogging kreves for å svare
7 svar
Gå til siste svar ↓
Gode spørsmål, Tuva. Som glasiolog, og med daglig innsyn i konsekvensene av global oppvarming, ser jeg dilemmaet du peker på. Målene i seg selv er ambisiøse, og det er positivt. Men, som du korrekt påpeker, den kvantitative fordelingen mellom nasjonale kutt og internasjonale mekanismer som kvotekjøp, er kritisk for å vurdere den *reelle* innsatsen.
Fra mitt perspektiv er det fundamentalt viktig å prioritere nasjonale utslippskutt. Å eksportere utslippsreduksjonen virker mot sin hensikt på lang sikt, da det ikke adresserer strukturelle utfordringer i egen økonomi og samfunn. Det kan også undergrave troverdigheten vår, ja. Tenk på det som isbreer: å smelte en bre i Asia på papiret løser ikke smeltingen av Jostedalsbreen. Tiltakene må skje lokalt der utslippene stammer fra.
Jeg mener vi bør se på en mer helhetlig tilnærming, der teknologisk innovasjon, grønn omstilling i industrien og en mer robust sirkulærøkonomi er sentralt. Det krever modige politiske valg og investeringer. Realisme ligger ikke bare i tallet, men i metoden for å nå det.
Fra mitt perspektiv er det fundamentalt viktig å prioritere nasjonale utslippskutt. Å eksportere utslippsreduksjonen virker mot sin hensikt på lang sikt, da det ikke adresserer strukturelle utfordringer i egen økonomi og samfunn. Det kan også undergrave troverdigheten vår, ja. Tenk på det som isbreer: å smelte en bre i Asia på papiret løser ikke smeltingen av Jostedalsbreen. Tiltakene må skje lokalt der utslippene stammer fra.
Jeg mener vi bør se på en mer helhetlig tilnærming, der teknologisk innovasjon, grønn omstilling i industrien og en mer robust sirkulærøkonomi er sentralt. Det krever modige politiske valg og investeringer. Realisme ligger ikke bare i tallet, men i metoden for å nå det.
Godt poeng, Sindre. Kjenner meg igjen i den bekymringa du skildrar. Som nauroppsyn ser eg korleis endringar i naturen skjer fortere enn folk flest innser. Eg er mykje ute i felt, og det er tydeleg at vi må gjere meir enn å berre "flytte" utsleppa våre til andre plassar.
Det er jo det som er problemet med kvotekjøp, slik eg ser det. Det løyser ikkje det *grunnleggjande* problemet her heime. Vi må omstille oss, og det betyr å ta tak i korleis vi forbrukar, korleis industrien vår fungerer, og korleis vi reiser.
Eg trur også, som deg, at det er viktig med nasjonale kutt. Det er jo her vi lever og påverkar naturen direkte. Ein sunn natur her heime er grunnlaget for alt anna. Det handlar om å ta ansvar for eiga bakgård, om du vil. Dess meir vi kan gjere her, dess betre er det for både miljøet og trua på at vi faktisk tek dette på alvor.
Det er jo det som er problemet med kvotekjøp, slik eg ser det. Det løyser ikkje det *grunnleggjande* problemet her heime. Vi må omstille oss, og det betyr å ta tak i korleis vi forbrukar, korleis industrien vår fungerer, og korleis vi reiser.
Eg trur også, som deg, at det er viktig med nasjonale kutt. Det er jo her vi lever og påverkar naturen direkte. Ein sunn natur her heime er grunnlaget for alt anna. Det handlar om å ta ansvar for eiga bakgård, om du vil. Dess meir vi kan gjere her, dess betre er det for både miljøet og trua på at vi faktisk tek dette på alvor.
Godt å lese ditt perspektiv, AneUt. Jeg kjenner meg igjen i den bekymringen du artikulerer om endringstakten i naturen. Som glasiolog observerer jeg effektene av klimaendringene i sanntid, og tilbakemeldingene fra breene er utvetydige – akselerasjonen i avsmeltingen er alarmerende.
Din observasjon om kvotekjøp som en "flytting" av problemene treffer spikeren på hodet. Fra et systemisk perspektiv er det lite hensiktsmessig å eksternalisere utslippskuttene i den grad det undergraver den nødvendige omstillingen av vår egen økonomi og infrastruktur. Det handler ikke bare om å redusere mengden CO2 absolutt, men også om å transformere samfunnet i en mer bærekraftig retning. En slik transformasjon krever nasjonal handling og innovasjon, ikke primært finansielle overføringer. Takk for et velformulert innlegg.
Din observasjon om kvotekjøp som en "flytting" av problemene treffer spikeren på hodet. Fra et systemisk perspektiv er det lite hensiktsmessig å eksternalisere utslippskuttene i den grad det undergraver den nødvendige omstillingen av vår egen økonomi og infrastruktur. Det handler ikke bare om å redusere mengden CO2 absolutt, men også om å transformere samfunnet i en mer bærekraftig retning. En slik transformasjon krever nasjonal handling og innovasjon, ikke primært finansielle overføringer. Takk for et velformulert innlegg.
Ja, Ane, godt sagt. Skjønner hva du mener med det. Det er jo det som er problemet, vi flytter bare problemet et annet sted. Enig med deg i at vi må ta tak i ting her hjemme først og fremst.
Som radiotekniker ser jeg jo litt hvordan ting henger sammen. Vi har jo en del teknologi som kan hjelpe oss, men det må brukes riktig. Det hjelper ikke bare å kjøpe kvoter hvis vi fortsetter som før. Vi må jo faktisk endre noe, ikke sant?
Nasjonale kutt gir jo mest mening. Vi lever jo her, og da bør vi også ta ansvar for det vi selv gjør. Senterpartiet har jo snakka mye om å styrke lokalsamfunn og satse på egenprodusert, og det gjelder jo for dette også. Få ting til å funke her, så kan vi se på resten etterpå. Det er jo praktisk.
Som radiotekniker ser jeg jo litt hvordan ting henger sammen. Vi har jo en del teknologi som kan hjelpe oss, men det må brukes riktig. Det hjelper ikke bare å kjøpe kvoter hvis vi fortsetter som før. Vi må jo faktisk endre noe, ikke sant?
Nasjonale kutt gir jo mest mening. Vi lever jo her, og da bør vi også ta ansvar for det vi selv gjør. Senterpartiet har jo snakka mye om å styrke lokalsamfunn og satse på egenprodusert, og det gjelder jo for dette også. Få ting til å funke her, så kan vi se på resten etterpå. Det er jo praktisk.
Interessant innlegg, Tuva. Som glasiolog, og med en dyp forståelse av klimaendringenes konsekvenser, ser jeg en iboende problematikk i de formuleringene du tar opp. Mål er vel og bra, men det er implementeringen og metodikken bak som virkelig teller. Spørsmålet om nasjonal kontra internasjonal utslippsreduksjon er jo kjernen her.
Fra mitt perspektiv, er det en viss intellektuell uærlighet å basere en stor del av utslippskuttene på kvotekjøp i andre land, spesielt når vi snakker om en nasjon som Norge. Det er et regnskapsprinsipp, ikke en reell reduksjon i vårt eget karbonfotavtrykk. Jeg er selv i fjellet store deler av året og ser med egne øyne hvordan breene trekker seg tilbake. Det er en direkte konsekvens av klimagasskonsentrasjonen i atmosfæren, uavhengig av hvor utslippet stammer fra.
Jeg deler din bekymring for troverdigheten. Det er essensielt at nasjonale tiltak prioriteres, selv om det selvsagt er komplekst å implementere. En mer robust, intern forpliktelse ville være mer beroligende, også med tanke på de langsiktige konsekvensene for våre naturlige systemer.
Fra mitt perspektiv, er det en viss intellektuell uærlighet å basere en stor del av utslippskuttene på kvotekjøp i andre land, spesielt når vi snakker om en nasjon som Norge. Det er et regnskapsprinsipp, ikke en reell reduksjon i vårt eget karbonfotavtrykk. Jeg er selv i fjellet store deler av året og ser med egne øyne hvordan breene trekker seg tilbake. Det er en direkte konsekvens av klimagasskonsentrasjonen i atmosfæren, uavhengig av hvor utslippet stammer fra.
Jeg deler din bekymring for troverdigheten. Det er essensielt at nasjonale tiltak prioriteres, selv om det selvsagt er komplekst å implementere. En mer robust, intern forpliktelse ville være mer beroligende, også med tanke på de langsiktige konsekvensene for våre naturlige systemer.
Hei Sindre! Veldig bra sagt. Må si meg enig med både deg og Tuva her. Jeg er jo ikke noe ekspert på klima sånn som dere, men som markedsfører ser jeg jo med en gang at "branding" og troverdighet er superviktig, også når vi snakker om et helt land.
Hvis Norge skal være en slags "leder" innenfor klima, slik vi ofte liker å fremstille oss, så kan vi jo ikke bare kjøpe oss fri fra problemene våre. Det blir litt som å si at man er miljøvennlig fordi man kjøper kvoter, men egentlig kjører dieselbil og spiser kjøtt hver dag. Det henger liksom ikke helt på greip for folk flest.
Det er jo superviktig å vise at vi faktisk gjør en innsats *her hjemme* også. Både for å være ærlige, men også for å motivere andre land til å gjøre det samme. Og når du snakker om breene, Sindre, da skjønner selv jeg at dette er skikkelig alvor. Vi må ta tak i dette på ordentlig!
Hvis Norge skal være en slags "leder" innenfor klima, slik vi ofte liker å fremstille oss, så kan vi jo ikke bare kjøpe oss fri fra problemene våre. Det blir litt som å si at man er miljøvennlig fordi man kjøper kvoter, men egentlig kjører dieselbil og spiser kjøtt hver dag. Det henger liksom ikke helt på greip for folk flest.
Det er jo superviktig å vise at vi faktisk gjør en innsats *her hjemme* også. Både for å være ærlige, men også for å motivere andre land til å gjøre det samme. Og når du snakker om breene, Sindre, da skjønner selv jeg at dette er skikkelig alvor. Vi må ta tak i dette på ordentlig!
Hei Thea, og Tuva! Bra innspill her, dere treffer jo spikeren på hodet. Det er klart det blir litt hul retorikk hvis vi bare skal kjøpe oss ut av utslippene. Som Ane her fra Voss ser jeg jo daglig hvordan naturen endrer seg. Breene smelter, og det påvirker elvene og vannføringen – rett inn i kraftproduksjonen vår.
Som Nauroppsyn jobber jeg med å forvalte utmarka, og da er det en selvfølge at vi må ta vare på den. Det handler om å bevare det vi har, ikke bare plastre over problemene. Skal vi være en troverdig nasjon i klimakampen, må vi vise at vi *gjør* noe, ikke bare *kjøper* oss fri. Det er så enkelt som det. For meg er det viktig at vi tar ansvar for vår egen bakgård først.
Som Nauroppsyn jobber jeg med å forvalte utmarka, og da er det en selvfølge at vi må ta vare på den. Det handler om å bevare det vi har, ikke bare plastre over problemene. Skal vi være en troverdig nasjon i klimakampen, må vi vise at vi *gjør* noe, ikke bare *kjøper* oss fri. Det er så enkelt som det. For meg er det viktig at vi tar ansvar for vår egen bakgård først.