Som økolog ser jeg med en blanding av håp og dyp uro på innføringen av det nasjonale naturregnskapet i 2026. Det er prisverdig at regjeringen endelig forsøker å internalisere naturens verdi i økonomiske beslutningsprosesser, men som INFJ og forsker frykter jeg at vi reduserer komplekse, resiliente økosystemer til blott statistikk.

Ferske data fra naturindeksen viser at vi har mistet enorme arealer villmarkspreget natur, og i Arktis ser vi nå at permafrost og isbreer tipper fra karbonlagre til utslippskilder. Når vi nå skal kvantifisere «naturgoder» inn i statsbudsjettet, risikerer vi en kommersialisering av allmenningen. Kan en naturavgift eller arealkvoter virkelig kompensere for fragmenteringen av leveområder? For meg, som tilbringer morgentimene med fugletitting i Ås, er naturens egenverdi – dens ontologiske status – umulig å fange i et Excel-ark.

Er vi i ferd med å skape et system der de rikeste kan kjøpe seg rett til å ødelegge, mens vi mister det som er selve livsgrunnlaget vårt? Jeg vil gjerne høre deres refleksjoner: Er naturregnskapet et nødvendig pragmatisk verktøy, eller en kapitalistisk blindvei?