Det er med en økende uro jeg observerer den tiltakende markedsorienteringen ved Munch. Som kurator bekymrer det meg når økonomisk logikk ser ut til å trumfe den kunstfaglige integriteten. Senest i forrige uke advarte direktøren for Billedkunstnerne i Oslo mot denne utviklingen, og jeg frykter vi står overfor et paradigmeskifte der museets samfunnsoppdrag utvannes til fordel for kommersiell effektivisering.

Samtidig ser vi at den kulturelle infrastrukturen svekkes gjennom dramatiske kutt i kunstutdanningene, under dekke av «Totalforsvarsåret 2026». Når institusjoner som Akademiet for scenekunst legges ned grunnet manglende «studiepoengproduksjon», mister vi de kritiske rommene som trengs for å utfordre makten. Som sosialist mener jeg kunsten skal være en demokratisk bærebjelke, ikke en salgsvare underlagt nyliberalistiske styringsmodeller.

Er vi i ferd med å miste den faglige autonomien i jakten på profitt og målbare resultater? Hva skjer med kunstens motstandskraft når rammene blir for trange og trygge, slik kritikken av årets «labre» Høstutstilling også antyder? Jeg vil gjerne høre deres tanker om balansen mellom økonomi og faglighet i dagens kulturlandskap.