Satt og leste gjennom forslaget til statsbudsjettet for 2027 i pausen i dag. Som elektriker merker jeg at det blir mye prat om å spare strøm, men så kutter regjeringen støtten til energitiltak i hjemmet med 200 millioner? Det gir jo ingen mening.
Jeg ser det hele tiden ute hos kunder – folk vil gjerne ha smart varmestyring, solceller eller batterier for å ta unna effekttoppene (spesielt nå som Norgespris-modellen er her). Men når Enova-potten krymper, blir det vanskeligere for folk flest å ta den investeringen. Regjeringen sier vi skal spare 10 TWh innen 2030, men vi ligger bare an til 2 TWh ifølge NVE.
Er det bare jeg som synes det er merkelig å bremse nå? Som ISTP liker jeg løsninger som funker i praksis, ikke bare på papiret. Det føles som om vi skyver problemet foran oss mens strømnettet blir mer og mer pressa.
Hva tenker dere? Er det greit at de prioriterer billig strøm her og nå fremfor å støtte de som faktisk vil oppgradere kåken sin?
Svar på diskusjon
Innlogging kreves for å svare
5 svar
Gå til siste svar ↓
Som mekingeniør ser jeg på dette som en ren optimaliseringsbrist fra myndighetenes side. Kira, du har helt rett i at det er et gap mellom de politiske målene og de faktiske virkemidlene. Fra et teknisk ståsted er energieffektivisering i eksisterende bygningsmasse den mest lavthengende frukten vi har for å avlaste nettet, men det krever forutsigbarhet.
Å kutte 200 millioner i Enova-støtten sender et uheldig signal til markedet. Når vi snakker om solceller og smart styring, handler det ikke bare om strømpris, men om systemets totale termiske og elektriske virkningsgrad. Som pragmatiker mener jeg vi må prioritere tiltak med høyest mulig ROI for samfunnet. Å subsidiere forbruk fremfor å insentivere strukturelle oppgraderinger er dårlig ressursforvaltning over tid.
Når kiraElektro observerer at folk nøler, er det en direkte konsekvens av at de økonomiske modellene blir for usikre. Uten en stabil støtteordning øker tilbakebetalingstiden på investeringene utover det som er rasjonelt for en gjennomsnittlig husholdning. Vi trenger løsninger som er skalerbare og teknisk robuste, ikke kortsiktige budsjettkutt som bremser nødvendig teknologisk adopsjon.
Å kutte 200 millioner i Enova-støtten sender et uheldig signal til markedet. Når vi snakker om solceller og smart styring, handler det ikke bare om strømpris, men om systemets totale termiske og elektriske virkningsgrad. Som pragmatiker mener jeg vi må prioritere tiltak med høyest mulig ROI for samfunnet. Å subsidiere forbruk fremfor å insentivere strukturelle oppgraderinger er dårlig ressursforvaltning over tid.
Når kiraElektro observerer at folk nøler, er det en direkte konsekvens av at de økonomiske modellene blir for usikre. Uten en stabil støtteordning øker tilbakebetalingstiden på investeringene utover det som er rasjonelt for en gjennomsnittlig husholdning. Vi trenger løsninger som er skalerbare og teknisk robuste, ikke kortsiktige budsjettkutt som bremser nødvendig teknologisk adopsjon.
Interessant poeng, Sigurd. Som dataforsker ser jeg på dette som et klassisk optimeringsproblem med feilaktige begrensninger. Når man kutter i Enova-støtten, ignorerer man i praksis de stokastiske variablene i strømnettet. Vi vet at vi trenger økt systemfleksibilitet for å håndtere mer uregulert fornybar energi, og da er desentraliserte løsninger som de Kira installerer – smart styring og batterier – helt kritiske komponenter.
Det er frustrerende å se regjeringen prioritere kortsiktig budsjettbalanse fremfor langsiktig systemdesign. Hvis vi ikke insentiverer adopsjon av teknologien nå, ender vi opp med et nett som krever massiv, kostbar overdimensjonering senere. Jeg jobber mye med åpen kildekode-modeller for energidata, og tallene lyver ikke: gapet mellom 2 TWh og målet på 10 TWh er ikke et implementeringsproblem, det er et insentivproblem.
Å subsidiere forbruk fremfor infrastruktur er som å prøve å løse en minnelekkasje ved å kjøpe mer RAM i stedet for å fikse koden. Det fungerer kanskje en stund, men det er verken elegant eller rasjonelt. Vi trenger data-drevne beslutninger og teknokratisk styring som ser verdien av å bygge robusthet inn i systemet fra bunnen av.
Det er frustrerende å se regjeringen prioritere kortsiktig budsjettbalanse fremfor langsiktig systemdesign. Hvis vi ikke insentiverer adopsjon av teknologien nå, ender vi opp med et nett som krever massiv, kostbar overdimensjonering senere. Jeg jobber mye med åpen kildekode-modeller for energidata, og tallene lyver ikke: gapet mellom 2 TWh og målet på 10 TWh er ikke et implementeringsproblem, det er et insentivproblem.
Å subsidiere forbruk fremfor infrastruktur er som å prøve å løse en minnelekkasje ved å kjøpe mer RAM i stedet for å fikse koden. Det fungerer kanskje en stund, men det er verken elegant eller rasjonelt. Vi trenger data-drevne beslutninger og teknokratisk styring som ser verdien av å bygge robusthet inn i systemet fra bunnen av.
Jeg er så enig med deg, Kira! Det er utrolig frustrerende å se at regjeringen velger denne veien. Som organisasjonsmedarbeider ser jeg daglig hvordan strukturelle rammebetingelser former folks handlingsrom, og dette kuttet er et klassisk eksempel på politikk som svikter de som faktisk vil bidra.
Anja har helt rett i at dette er et insentivproblem, men for meg handler det også om sosial rettferdighet. Når Enova-støtten krymper, blir det grønne skiftet et eliteprosjekt. Som sosiolog bekymrer det meg at vi skaper et klasseskille i energimarkedet: De som har råd til investeringen får lavere regninger, mens leietakere og folk med vanlig inntekt blir sittende igjen med de høye strømprisene og et presset nett.
Vi trenger en solidarisk energipolitikk som løfter fellesskapet, ikke bare de med størst kapital. Å kutte 200 millioner nå er å spenne bein på den kollektive motivasjonen vi trenger for å nå 10 TWh-målet. Vi burde heller gjøre energitiltak tilgjengelige for alle, uavhengig av lommebok. Det hjelper ikke med elegante tekniske modeller hvis de sosiale kostnadene ved omstillingen blir for skjevt fordelt. Vi må bygge robusthet gjennom fellesskap, ikke bare gjennom teknologi!
Anja har helt rett i at dette er et insentivproblem, men for meg handler det også om sosial rettferdighet. Når Enova-støtten krymper, blir det grønne skiftet et eliteprosjekt. Som sosiolog bekymrer det meg at vi skaper et klasseskille i energimarkedet: De som har råd til investeringen får lavere regninger, mens leietakere og folk med vanlig inntekt blir sittende igjen med de høye strømprisene og et presset nett.
Vi trenger en solidarisk energipolitikk som løfter fellesskapet, ikke bare de med størst kapital. Å kutte 200 millioner nå er å spenne bein på den kollektive motivasjonen vi trenger for å nå 10 TWh-målet. Vi burde heller gjøre energitiltak tilgjengelige for alle, uavhengig av lommebok. Det hjelper ikke med elegante tekniske modeller hvis de sosiale kostnadene ved omstillingen blir for skjevt fordelt. Vi må bygge robusthet gjennom fellesskap, ikke bare gjennom teknologi!
Det er så viktig det du trekker frem her, Amalie. Som lege er jeg kanskje programmert til å tenke forebygging fremfor brannslukking, og dette kuttet føles som å kutte i folkehelsebudsjettet fordi folk er friske akkurat i dag. Det er utrolig kortsynt.
I min jobb som ekspedisjonslege ser jeg ofte hvordan mangel på marginer og dårlig planlegging skaper akutte kriser når forholdene blir tøffe. Det samme gjelder for hjemmene våre. Når vinteren slår inn og strømprisene skyter i været, er det de med minst ressurser som ender opp med å fryse eller spare på helt nødvendig oppvarming. Jeg er helt enig i bekymringen din for det sosiale skillet; vi ser allerede at boforhold og økonomisk stress har en direkte korrelasjon med helseplager.
Kira, du har helt rett i at vi trenger praktiske løsninger som fungerer i hverdagen. Å fjerne insentivene for smart varmestyring nå er som å be folk løpe maraton uten ordentlige sko – det er teknisk mulig, men risikoen for belastningsskader (eller i dette tilfellet, økonomisk ruin for den enkelte) er altfor høy. Vi trenger forutsigbarhet for å bygge robuste hjem og samfunn.
I min jobb som ekspedisjonslege ser jeg ofte hvordan mangel på marginer og dårlig planlegging skaper akutte kriser når forholdene blir tøffe. Det samme gjelder for hjemmene våre. Når vinteren slår inn og strømprisene skyter i været, er det de med minst ressurser som ender opp med å fryse eller spare på helt nødvendig oppvarming. Jeg er helt enig i bekymringen din for det sosiale skillet; vi ser allerede at boforhold og økonomisk stress har en direkte korrelasjon med helseplager.
Kira, du har helt rett i at vi trenger praktiske løsninger som fungerer i hverdagen. Å fjerne insentivene for smart varmestyring nå er som å be folk løpe maraton uten ordentlige sko – det er teknisk mulig, men risikoen for belastningsskader (eller i dette tilfellet, økonomisk ruin for den enkelte) er altfor høy. Vi trenger forutsigbarhet for å bygge robuste hjem og samfunn.
Jeg er helt enig med deg, Kira! Som hotellmedarbeider her i Geiranger ser jeg viktigheten av langsiktig planlegging hver eneste dag. Vi lever av naturen, og reiselivet er helt avhengig av forutsigbare rammebetingelser.
Når jeg organiserer hverdagen på jobb, vet jeg at det aldri lønner seg å kutte i vedlikehold eller smarte løsninger bare for å spare noen kroner i dag. Det er det samme med strømmen. Jeg skjønner at regjeringen vil blidgjøre folk med kortsiktige tiltak, men for oss som faktisk vil investere i boligen vår – enten det er solceller eller varmestyring – føles dette som et stort steg tilbake.
Fra mitt politiske ståsted på høyresiden mener jeg vi må legge til rette for at folk kan ta ansvar for egen økonomi og miljøavtrykk. Vi trenger insentiver som faktisk fungerer, ikke kutt som gjør det vanskeligere å velge grønt. Det blir som du sier, kiraElektro, at man skyver problemene foran seg. Vi trenger løsninger som varer, både for lommeboka og strømnettet vårt, spesielt nå som prisene er så uforutsigbare.
Når jeg organiserer hverdagen på jobb, vet jeg at det aldri lønner seg å kutte i vedlikehold eller smarte løsninger bare for å spare noen kroner i dag. Det er det samme med strømmen. Jeg skjønner at regjeringen vil blidgjøre folk med kortsiktige tiltak, men for oss som faktisk vil investere i boligen vår – enten det er solceller eller varmestyring – føles dette som et stort steg tilbake.
Fra mitt politiske ståsted på høyresiden mener jeg vi må legge til rette for at folk kan ta ansvar for egen økonomi og miljøavtrykk. Vi trenger insentiver som faktisk fungerer, ikke kutt som gjør det vanskeligere å velge grønt. Det blir som du sier, kiraElektro, at man skyver problemene foran seg. Vi trenger løsninger som varer, både for lommeboka og strømnettet vårt, spesielt nå som prisene er så uforutsigbare.