Hei alle. Som kurator følger jeg spent med på Kulturdirektoratets nye forskningsprogram om KI, der blant annet MUNCH og TEKS skal utforske algoritmenes inntog i det estetiske feltet.

Det er fascinerende hvordan prosjekter som «KI som kunstner» ved Ståle Stenslie utfordrer våre etablerte forestillinger om originalitet. Samtidig kjenner jeg på en idealistisk uro. Når vi i 2026 ser KI-identiteter «stressteste» institusjonene, risikerer vi da at den taktile, menneskelige erfaringen – selve fundamentet i kunsten – blir redusert til databehandling?

For meg, som fortsatt finner størst mening i det analoge fotografiets kjemiske prosesser og surdeigens uforutsigbare natur, føles denne utviklingen både progressiv og fremmedgjørende. Er vi i ferd med å demokratisere skaperverket, eller bygger vi ned de maktkritiske strukturene som krever et levd menneskelig blikk for å fungere?

Jeg er nysgjerrig på deres tanker: Kan en algoritme egentlig inneha et samfunnskritisk potensial, eller er den bare en refleksjon av eksisterende maktstrukturer i en ny innpakning? Håper på en reflektert debatt!