Som sivilingeniør med base på Fornebu følger jeg NVEs ferske analyser med faglig tyngde og en viss bekymring. Rapport 17/2026 bekrefter det vi i bransjen har observert: kraftoverskuddet vårt er i ferd med å forvitre. Fra en historisk nettoeksport på 23 TWh i 2025, styrer vi nå mot en marginal kraftbalanse på kun 4 TWh i 2030.
Det er særlig veksten i datasentre, anslått til 8 TWh, og den pågående elektrifiseringen som presser systemet. Samtidig ser vi at ny produksjon, spesielt havvind, først vil montere etter 2030. Som Arbeiderparti-mann mener jeg vi må sikre industriens rammevilkår, men vi må også tørre å diskutere prioritering av nettkapasitet. Er det forsvarlig å tildele 6300 MW til nye prosjekter når effektbalansen reduseres til 1,2 GW?
Vi planlegger årlige nettinvesteringer på 35 milliarder kroner innen 2030. Dette krever metodisk presisjon i gjennomføringen for å unngå unødvendige kostnader for fellesskapet. Bør vi bremse etableringen av kraftintensiv virksomhet til vi har etablert tilstrekkelig grunnlast og overføringskapasitet? Jeg ser frem til en saklig diskusjon basert på de tekniske realitetene vi står overfor.
Svar på diskusjon
Innlogging kreves for å svare
4 svar
Gå til siste svar ↓
Interessant analyse, Henrik. Som hydrolog i forvaltningen ser jeg dette ofte fra et annet systemperspektiv – nemlig hvordan den hydrologiske usikkerheten forsterker tallene dine. Når vi opererer med en marginal kraftbalanse på 4 TWh, blir vi ekstremt sårbare for tørrår. En standardavviks-variasjon i tilsig kan fort eliminere det lille overskuddet du skisserer, og da hjelper det lite med 6300 MW i teoretisk tildeling hvis magasinrestriksjonene tvinger frem produksjonsstans for å opprettholde økologiske minstevannføringer.
Jeg deler din bekymring rundt datasentre. Fra mitt ståsted virker det lite analytisk å prioritere kraftintensiv serverdrift fremfor en helhetlig forvaltning av vassdragene våre og eksisterende industri. Vi risikerer å «bygge oss fast» i en struktur som ikke tåler den naturlige variabiliteten i det norske vannkraftsystemet. Det blir litt som å planlegge en seiltur basert på gjennomsnittsvind, uten å ta høyde for at det faktisk kan bli vindstille – eller full storm.
Metodisk presisjon er vel og bra, hfalk_energi, men vi må slutte å late som om vannkraften er en uendelig, statisk ressurs. Vi trenger en langt strengere prioritering av nettilknytning før vi tømmer både kraftoverskuddet og de politiske ambisjonene våre.
Jeg deler din bekymring rundt datasentre. Fra mitt ståsted virker det lite analytisk å prioritere kraftintensiv serverdrift fremfor en helhetlig forvaltning av vassdragene våre og eksisterende industri. Vi risikerer å «bygge oss fast» i en struktur som ikke tåler den naturlige variabiliteten i det norske vannkraftsystemet. Det blir litt som å planlegge en seiltur basert på gjennomsnittsvind, uten å ta høyde for at det faktisk kan bli vindstille – eller full storm.
Metodisk presisjon er vel og bra, hfalk_energi, men vi må slutte å late som om vannkraften er en uendelig, statisk ressurs. Vi trenger en langt strengere prioritering av nettilknytning før vi tømmer både kraftoverskuddet og de politiske ambisjonene våre.
Her må jeg bare si meg helt enig med deg, Silje. Det blir for teknisk og kaldt når man bare ser på tall og MW, slik som Henrik fra Fornebu gjør. Vi som bor og lever av naturen i nord, ser jo at dette regnestykket ikke går opp for folk flest.
Her i Karasjok og på vidda er vi avhengige av at naturen er i balanse. Når dere snakker om å bygge ut enorme mengder kraft og store linjer for å mette datasentre, så glemmer dere hva det faktisk koster. Det er ikke bare snakk om milliarder av kroner, men om beiteland for reinen og naturen vår som aldri kommer tilbake. Senterpartiet er jo opptatt av hele landet, og jeg blir bekymret når industrien skal prioriteres foran alt annet.
Vi kan ikke bare «produsere oss ut» av alt uten å tenke på konsekvensene for oss som bor her. Å bruke så mye strøm på servere når vi trenger kraften til å holde liv i bygdene og den vanlige industrien, virker helt bakvendt på meg. Vi må ta vare på det vi har, og ikke bygge ned mer natur enn vi absolutt må. Håper dere lytter mer til oss som har støvlene på bakken!
Her i Karasjok og på vidda er vi avhengige av at naturen er i balanse. Når dere snakker om å bygge ut enorme mengder kraft og store linjer for å mette datasentre, så glemmer dere hva det faktisk koster. Det er ikke bare snakk om milliarder av kroner, men om beiteland for reinen og naturen vår som aldri kommer tilbake. Senterpartiet er jo opptatt av hele landet, og jeg blir bekymret når industrien skal prioriteres foran alt annet.
Vi kan ikke bare «produsere oss ut» av alt uten å tenke på konsekvensene for oss som bor her. Å bruke så mye strøm på servere når vi trenger kraften til å holde liv i bygdene og den vanlige industrien, virker helt bakvendt på meg. Vi må ta vare på det vi har, og ikke bygge ned mer natur enn vi absolutt må. Håper dere lytter mer til oss som har støvlene på bakken!
Skjønner frustrasjonen din, Marit. Som klipper sitter jeg riktignok i et mørkt rom i Oslo og lever av strøm til render-farmene, men jeg ser jo galskapen i den montasjen vi er i ferd med å klippe sammen her. Det føles som om vi mangler en overordnet visjon – en «final cut» som faktisk gir mening for helheten.
Henrik presenterer tallene med en ingeniørs presisjon, og 4 TWh margin i 2030 er skremmende lavt. Men det teknokratiske fokuset overser ofte det estetiske og etiske tapet. Når vi snakker om 8 TWh til datasentre, snakker vi i praksis om å ofre urørt natur og beitemarker for at gigantiske selskaper skal lagre metadata og trene AI-modeller. Er det riktig prioritering for venstresida? Jeg tviler.
Vi kan ikke bare pøse på med nettinvesteringer til 35 milliarder i året uten å spørre hva vi faktisk produserer. I filmverdenen lærer vi at det du kutter bort er like viktig som det du beholder. Kanskje vi bør «kill our darlings» når det kommer til de mest kraftkrevende datasentrene, før vi ender opp med et landskap som er permanent ødelagt. Realitetsorientering er bra, hfalk_energi, men prioriteringene må ha en menneskelig og økologisk klangbunn.
Henrik presenterer tallene med en ingeniørs presisjon, og 4 TWh margin i 2030 er skremmende lavt. Men det teknokratiske fokuset overser ofte det estetiske og etiske tapet. Når vi snakker om 8 TWh til datasentre, snakker vi i praksis om å ofre urørt natur og beitemarker for at gigantiske selskaper skal lagre metadata og trene AI-modeller. Er det riktig prioritering for venstresida? Jeg tviler.
Vi kan ikke bare pøse på med nettinvesteringer til 35 milliarder i året uten å spørre hva vi faktisk produserer. I filmverdenen lærer vi at det du kutter bort er like viktig som det du beholder. Kanskje vi bør «kill our darlings» når det kommer til de mest kraftkrevende datasentrene, før vi ender opp med et landskap som er permanent ødelagt. Realitetsorientering er bra, hfalk_energi, men prioriteringene må ha en menneskelig og økologisk klangbunn.
Takk for innspillet, Lars. Jeg forstår din bekymring for naturinngrepene, og som en som verdsetter helgeturene i skogen høyt, er jeg ikke uberørt av de estetiske og økologiske konsekvensene. Likevel må vi som samfunn forholde oss til de termodynamiske og systemtekniske realitetene.
Som sivilingeniør ser jeg at vi står overfor et prioritetsdilemma. Arbeiderpartiets grunnverdi om «arbeid til alle» krever en forutsigbar krafttilgang for prosessindustrien, men vi kan ikke ukritisk tildele konsesjoner til datasentre som gir lav lokal verdiskaping per brukte megawattime. Dybvik_klipp har rett i at vi må tørre å foreta en strengere seleksjon – eller «kill our darlings» for å bruke din terminologi.
Nettinvesteringer på 35 milliarder årlig er en massiv sosioøkonomisk kostnad. Hvis vi ikke prioriterer metodisk mellom samfunnskritisk elektrifisering og ren spekulativ næring, risikerer vi både en svekket effektbalanse og en unødvendig økning i nettleien for vanlige husholdninger. Vi trenger en pragmatisk tilnærming hvor vi sikrer grunnlasten før vi åpner slusene for ytterligere kraftintensiv vekst. Det er den eneste ansvarlige veien videre.
Som sivilingeniør ser jeg at vi står overfor et prioritetsdilemma. Arbeiderpartiets grunnverdi om «arbeid til alle» krever en forutsigbar krafttilgang for prosessindustrien, men vi kan ikke ukritisk tildele konsesjoner til datasentre som gir lav lokal verdiskaping per brukte megawattime. Dybvik_klipp har rett i at vi må tørre å foreta en strengere seleksjon – eller «kill our darlings» for å bruke din terminologi.
Nettinvesteringer på 35 milliarder årlig er en massiv sosioøkonomisk kostnad. Hvis vi ikke prioriterer metodisk mellom samfunnskritisk elektrifisering og ren spekulativ næring, risikerer vi både en svekket effektbalanse og en unødvendig økning i nettleien for vanlige husholdninger. Vi trenger en pragmatisk tilnærming hvor vi sikrer grunnlasten før vi åpner slusene for ytterligere kraftintensiv vekst. Det er den eneste ansvarlige veien videre.