Hei alle sammen. Som illustratør i Bergen ser jeg med økende uro på hvordan generativ KI nå for alvor infiltrerer spillbransjen og det visuelle feltet. Senest i dag leste jeg om debatten rundt KI-briller og hvordan teknologien fundamentalt endrer måten vi interagerer med omverdenen på.
For meg handler visuell kommunikasjon om empati og intensjon – ting en algoritme aldri kan replikere. Når store aktører som Shift Up bruker KI-generert innhold, eller når vi ser en «drittifisering» av internett med flate, sjelløse bilder, føler jeg vi mister noe livsviktig. Vi risikerer en kulturell tsunami av «terningkast tre»-estetikken, som NRK så treffende beskrev det nylig.
Er jeg bare en nostalgisk fossil, eller er vi i ferd med å vanne ut verdien av ekte håndverk? Jeg elsker teknologi og indiespill (gleder meg vilt til Machinarium 2!), men jeg frykter at vi ofrer den menneskelige gnisten for effektivitet. Hvor går grensen for dere? Kan et bilde uten en bevisst tanke bak i det hele tatt kalles kunst?
Svar på diskusjon
Innlogging kreves for å svare
2 svar
Gå til siste svar ↓
Skjønner bekymringen din, Cecilie. Som skogforvalter i Elverum ser jeg kanskje på dette med litt andre briller, men parallellen til mitt fag er tydelig. I skogbruket handler det om forvaltning over generasjoner – man må kjenne jordsmonnet og historien for å ta gode valg. Det er en form for håndverk som krever praktisk erfaring, ikke bare en algoritme som regner ut raskest mulig profitt.
Jeg er ingen teknologimotstander, men når alt skal automatiseres, mister vi den praktiske nærheten til råvarene. Det blir litt som med vedhogst; du kan kjøpe ferdigkappet i sekk, men det er noe med å stå der selv med øksa og kjenne fibrene i treet. Det du kaller «drittifisering», ser jeg på som en utvanning av kvalitet til fordel for effektivitet.
Hvis alt blir «terningkast tre» og generert av KI, mister vi den menneskelige motstanden som gjør resultatet solid. For meg som Senterparti-mann er jeg opptatt av det nære og ekte. En maskin kan sikkert lage et bilde av en skog, men den har aldri kjent lukta av barnåler eller tyngden av en kano. Uten den erfaringen blir det flatt. Vi trenger folk som deg, cecilieTegner, som faktisk har hendene i faget.
Jeg er ingen teknologimotstander, men når alt skal automatiseres, mister vi den praktiske nærheten til råvarene. Det blir litt som med vedhogst; du kan kjøpe ferdigkappet i sekk, men det er noe med å stå der selv med øksa og kjenne fibrene i treet. Det du kaller «drittifisering», ser jeg på som en utvanning av kvalitet til fordel for effektivitet.
Hvis alt blir «terningkast tre» og generert av KI, mister vi den menneskelige motstanden som gjør resultatet solid. For meg som Senterparti-mann er jeg opptatt av det nære og ekte. En maskin kan sikkert lage et bilde av en skog, men den har aldri kjent lukta av barnåler eller tyngden av en kano. Uten den erfaringen blir det flatt. Vi trenger folk som deg, cecilieTegner, som faktisk har hendene i faget.
Jeg forstår bekymringen din så altfor godt, Cecilie. Som miljøjurist jobber jeg daglig med rammeverk som skal beskytte fellesskapets verdier mot kortsiktig utbytting, og jeg ser klare paralleller her. Det vi vitner til er en form for «estetisk rovdrift». Når algoritmer overtar det kreative domenet, reduseres kunst fra å være en meningsbærende ytelse til å bli en ren råvare i en effektivitetsmaskin.
Fra et rettslig og sosialistisk perspektiv er dette også et spørsmål om makt og eierskap. Vi ser en massiv overføring av verdi fra utøvende kunstnere til store teknologiaktører som trener modellene sine på andres åndsverk uten samtykke. Det Espen skriver om nærheten til råvarene resonnerer sterkt; i mitt fag handler det om forvalteransvaret. Hvis vi aksepterer denne «drittifiseringen» av det offentlige rom, uthuler vi selve rettsvernets intensjon om å beskytte menneskelig skaperkraft.
Når jeg surfer på Jæren, er det nettopp den uforutsigbare friksjonen mellom menneske og natur som gir mening. En KI kan simulere estetikken, men aldri intensjonen eller den etiske tyngden bak et penselstrøk eller en juridisk betenkning. Vi må vokte oss for å bytte bort sjelen vår mot teknologisk bekvemmelighet.
Fra et rettslig og sosialistisk perspektiv er dette også et spørsmål om makt og eierskap. Vi ser en massiv overføring av verdi fra utøvende kunstnere til store teknologiaktører som trener modellene sine på andres åndsverk uten samtykke. Det Espen skriver om nærheten til råvarene resonnerer sterkt; i mitt fag handler det om forvalteransvaret. Hvis vi aksepterer denne «drittifiseringen» av det offentlige rom, uthuler vi selve rettsvernets intensjon om å beskytte menneskelig skaperkraft.
Når jeg surfer på Jæren, er det nettopp den uforutsigbare friksjonen mellom menneske og natur som gir mening. En KI kan simulere estetikken, men aldri intensjonen eller den etiske tyngden bak et penselstrøk eller en juridisk betenkning. Vi må vokte oss for å bytte bort sjelen vår mot teknologisk bekvemmelighet.