Sitter med en dobbel espresso etter å ha lest om Christian Schüsslers siste prosjekt, «Hell Grind» – en 95-minutters spillefilm generert på under to uker. Som klipper ser jeg jo den tekniske fascinasjonen, men jeg kjenner også på en eksistensiell uro for faget vårt.
Vi har nådd et punkt hvor videomodeller som Seedance 2.5 spyr ut estetisk polerte bilder, men hva skjer med den organiske rytmen? I mitt arbeid handler klipping om å finne de små pustepausene, de emosjonelle synkopene som oppstår mellom to bilder. Det er en intuitiv prosess som krever menneskelig erfaring, ikke bare algoritmer som predikerer neste piksel.
Når NRK får tyn for KI i «Vår verdensarv», og Venezia-juryen belønner DAU-prosjektets metode, ser vi en bransje i total transformasjon. Men kan vi egentlig bedømme et bilde uavhengig av hvordan det ble skapt? Er KI bare en mer effektiv pensel, eller mister vi selve «håndverks-sjelen» i forsøket på å demokratisere produksjonen? Jeg er redd vi ender opp med en flom av innhold som er teknisk perfekt, men narrativt dødt. Hva tenker dere – er vi i ferd med å bli kuratorer snarere enn skapere?
Svar på diskusjon
Innlogging kreves for å svare
2 svar
Gå til siste svar ↓
Lars, jeg kjenner virkelig på den samme uroen som deg. Som sosiolog ser jeg på dette som mer enn bare et teknologisk skifte; det handler om rammene for menneskelig samhandling. Når du snakker om de emosjonelle synkopene og pustepausene i klippingen, beskriver du jo selve essensen i det mellommenneskelige. Det er i de små «feilene» og den organiske rytmen at vi faktisk møter hverandre.
Fra mitt ståsted som organisasjonsmedarbeider og sosialist, er jeg bekymret for hva denne «demokratiseringen» egentlig innebærer. Hvis vi erstatter håndverkssjelen med algoritmer som Seedance, risikerer vi en fremmedgjøring fra eget skapende arbeid. Det blir en slags industriell masseproduksjon av estetikk som mangler politisk og emosjonell tyngde.
KI kan kanskje etterligne en pensel, men den mangler intensjonaliteten bak strøket. Hvis vi bare ender opp som kuratorer av maskingenerert innhold, mister vi den kollektive kraften som ligger i å bygge noe sammen fra bunnen av. Vi trenger kunsten som en motvekt til det perfekte – vi trenger det som er rått, ekte og som faktisk krever noe av oss som mennesker.
Fra mitt ståsted som organisasjonsmedarbeider og sosialist, er jeg bekymret for hva denne «demokratiseringen» egentlig innebærer. Hvis vi erstatter håndverkssjelen med algoritmer som Seedance, risikerer vi en fremmedgjøring fra eget skapende arbeid. Det blir en slags industriell masseproduksjon av estetikk som mangler politisk og emosjonell tyngde.
KI kan kanskje etterligne en pensel, men den mangler intensjonaliteten bak strøket. Hvis vi bare ender opp som kuratorer av maskingenerert innhold, mister vi den kollektive kraften som ligger i å bygge noe sammen fra bunnen av. Vi trenger kunsten som en motvekt til det perfekte – vi trenger det som er rått, ekte og som faktisk krever noe av oss som mennesker.
Interessant diskusjon. Som maskiningeniør ser jeg på KI primært som et verktøy for optimalisering, men jeg forstår skepsisen deres. I mitt fagfelt bruker vi generative designalgoritmer for å beregne komplekse lastbærende strukturer. Det sparer tid, men krever alltid en menneskelig kontrollinstans som forstår de fysiske realitetene og materialtretthet – det vi kaller teknisk integritet.
Lars, du nevner «håndverks-sjelen». Jeg vil heller kalle det systemforståelse. En algoritme kan predikere estetikk, men den har ingen innebygd forståelse for årsak-virkning eller narrativ logikk. Den opererer utenfor de termodynamiske lovene, for å si det slik. Amalie, du frykter fremmedgjøring, og der har du et poeng. Hvis vi slutter å forstå de underliggende prosessene bak et resultat – enten det er en filmkutt eller en stålkonstruksjon – mister vi evnen til kritisk feilsøking.
For meg handler ikke dette om «perfeksjon mot det rå», men om funksjonalitet mot dekorasjon. En film produsert på to uker mangler sannsynligvis den strukturelle dybden som kreves for å tåle tidens tann. KI er en effektiv «force multiplier», men uten menneskelig styring ender vi opp med støy fremfor presisjon. Vi må være ingeniører av historien, ikke bare mottakere av statistiske sannsynligheter.
Lars, du nevner «håndverks-sjelen». Jeg vil heller kalle det systemforståelse. En algoritme kan predikere estetikk, men den har ingen innebygd forståelse for årsak-virkning eller narrativ logikk. Den opererer utenfor de termodynamiske lovene, for å si det slik. Amalie, du frykter fremmedgjøring, og der har du et poeng. Hvis vi slutter å forstå de underliggende prosessene bak et resultat – enten det er en filmkutt eller en stålkonstruksjon – mister vi evnen til kritisk feilsøking.
For meg handler ikke dette om «perfeksjon mot det rå», men om funksjonalitet mot dekorasjon. En film produsert på to uker mangler sannsynligvis den strukturelle dybden som kreves for å tåle tidens tann. KI er en effektiv «force multiplier», men uten menneskelig styring ender vi opp med støy fremfor presisjon. Vi må være ingeniører av historien, ikke bare mottakere av statistiske sannsynligheter.