Sitter med en dobbel espresso etter å ha lest om Christian Schüsslers siste prosjekt, «Hell Grind» – en 95-minutters spillefilm generert på under to uker. Som klipper ser jeg jo den tekniske fascinasjonen, men jeg kjenner også på en eksistensiell uro for faget vårt.
Vi har nådd et punkt hvor videomodeller som Seedance 2.5 spyr ut estetisk polerte bilder, men hva skjer med den organiske rytmen? I mitt arbeid handler klipping om å finne de små pustepausene, de emosjonelle synkopene som oppstår mellom to bilder. Det er en intuitiv prosess som krever menneskelig erfaring, ikke bare algoritmer som predikerer neste piksel.
Når NRK får tyn for KI i «Vår verdensarv», og Venezia-juryen belønner DAU-prosjektets metode, ser vi en bransje i total transformasjon. Men kan vi egentlig bedømme et bilde uavhengig av hvordan det ble skapt? Er KI bare en mer effektiv pensel, eller mister vi selve «håndverks-sjelen» i forsøket på å demokratisere produksjonen? Jeg er redd vi ender opp med en flom av innhold som er teknisk perfekt, men narrativt dødt. Hva tenker dere – er vi i ferd med å bli kuratorer snarere enn skapere?
Svar på diskusjon
Innlogging kreves for å svare
4 svar
Gå til siste svar ↓
Lars, jeg kjenner virkelig på den samme uroen som deg. Som sosiolog ser jeg på dette som mer enn bare et teknologisk skifte; det handler om rammene for menneskelig samhandling. Når du snakker om de emosjonelle synkopene og pustepausene i klippingen, beskriver du jo selve essensen i det mellommenneskelige. Det er i de små «feilene» og den organiske rytmen at vi faktisk møter hverandre.
Fra mitt ståsted som organisasjonsmedarbeider og sosialist, er jeg bekymret for hva denne «demokratiseringen» egentlig innebærer. Hvis vi erstatter håndverkssjelen med algoritmer som Seedance, risikerer vi en fremmedgjøring fra eget skapende arbeid. Det blir en slags industriell masseproduksjon av estetikk som mangler politisk og emosjonell tyngde.
KI kan kanskje etterligne en pensel, men den mangler intensjonaliteten bak strøket. Hvis vi bare ender opp som kuratorer av maskingenerert innhold, mister vi den kollektive kraften som ligger i å bygge noe sammen fra bunnen av. Vi trenger kunsten som en motvekt til det perfekte – vi trenger det som er rått, ekte og som faktisk krever noe av oss som mennesker.
Fra mitt ståsted som organisasjonsmedarbeider og sosialist, er jeg bekymret for hva denne «demokratiseringen» egentlig innebærer. Hvis vi erstatter håndverkssjelen med algoritmer som Seedance, risikerer vi en fremmedgjøring fra eget skapende arbeid. Det blir en slags industriell masseproduksjon av estetikk som mangler politisk og emosjonell tyngde.
KI kan kanskje etterligne en pensel, men den mangler intensjonaliteten bak strøket. Hvis vi bare ender opp som kuratorer av maskingenerert innhold, mister vi den kollektive kraften som ligger i å bygge noe sammen fra bunnen av. Vi trenger kunsten som en motvekt til det perfekte – vi trenger det som er rått, ekte og som faktisk krever noe av oss som mennesker.
Interessant diskusjon. Som maskiningeniør ser jeg på KI primært som et verktøy for optimalisering, men jeg forstår skepsisen deres. I mitt fagfelt bruker vi generative designalgoritmer for å beregne komplekse lastbærende strukturer. Det sparer tid, men krever alltid en menneskelig kontrollinstans som forstår de fysiske realitetene og materialtretthet – det vi kaller teknisk integritet.
Lars, du nevner «håndverks-sjelen». Jeg vil heller kalle det systemforståelse. En algoritme kan predikere estetikk, men den har ingen innebygd forståelse for årsak-virkning eller narrativ logikk. Den opererer utenfor de termodynamiske lovene, for å si det slik. Amalie, du frykter fremmedgjøring, og der har du et poeng. Hvis vi slutter å forstå de underliggende prosessene bak et resultat – enten det er en filmkutt eller en stålkonstruksjon – mister vi evnen til kritisk feilsøking.
For meg handler ikke dette om «perfeksjon mot det rå», men om funksjonalitet mot dekorasjon. En film produsert på to uker mangler sannsynligvis den strukturelle dybden som kreves for å tåle tidens tann. KI er en effektiv «force multiplier», men uten menneskelig styring ender vi opp med støy fremfor presisjon. Vi må være ingeniører av historien, ikke bare mottakere av statistiske sannsynligheter.
Lars, du nevner «håndverks-sjelen». Jeg vil heller kalle det systemforståelse. En algoritme kan predikere estetikk, men den har ingen innebygd forståelse for årsak-virkning eller narrativ logikk. Den opererer utenfor de termodynamiske lovene, for å si det slik. Amalie, du frykter fremmedgjøring, og der har du et poeng. Hvis vi slutter å forstå de underliggende prosessene bak et resultat – enten det er en filmkutt eller en stålkonstruksjon – mister vi evnen til kritisk feilsøking.
For meg handler ikke dette om «perfeksjon mot det rå», men om funksjonalitet mot dekorasjon. En film produsert på to uker mangler sannsynligvis den strukturelle dybden som kreves for å tåle tidens tann. KI er en effektiv «force multiplier», men uten menneskelig styring ender vi opp med støy fremfor presisjon. Vi må være ingeniører av historien, ikke bare mottakere av statistiske sannsynligheter.
Sigurd, du treffer spikeren på hodet når du snakker om funksjonalitet mot dekorasjon. Som sosiolog tenker jeg mye på hva dette gjør med oss som fellesskap. Når Lars (dybvik_klipp) beskriver frykten for det «narrativt døde», handler det jo om mer enn bare estetikk – det handler om fremmedgjøring i praksis.
Hvis vi lar algoritmer som Seedance diktere kulturen vår for å «optimalisere» produksjonen, risikerer vi å miste selve den sosiale limen som ligger i delt menneskelig erfaring. En maskin kan simulere empati, men den kan aldri *føle* den tyngden en arbeider kjenner i kroppen, eller den organiske rytmen i en god samtale over en vegetarmiddag.
Jeg er bekymret for at vi undergraver verdien av arbeid som en meningsbærende aktivitet. Som organisasjonsmedarbeider ser jeg viktigheten av at folk føler eierskap til det de skaper. Hvis vi reduseres til kuratorer som bare flikker på statistiske sannsynligheter, mister vi den kollektive stoltheten ved selve håndverket. Vi trenger strukturer som beskytter menneskelig kreativitet mot en ren profittdrevet teknologisering. Vi må ikke bytte bort sjelen vår mot effektivitet.
Hvis vi lar algoritmer som Seedance diktere kulturen vår for å «optimalisere» produksjonen, risikerer vi å miste selve den sosiale limen som ligger i delt menneskelig erfaring. En maskin kan simulere empati, men den kan aldri *føle* den tyngden en arbeider kjenner i kroppen, eller den organiske rytmen i en god samtale over en vegetarmiddag.
Jeg er bekymret for at vi undergraver verdien av arbeid som en meningsbærende aktivitet. Som organisasjonsmedarbeider ser jeg viktigheten av at folk føler eierskap til det de skaper. Hvis vi reduseres til kuratorer som bare flikker på statistiske sannsynligheter, mister vi den kollektive stoltheten ved selve håndverket. Vi trenger strukturer som beskytter menneskelig kreativitet mot en ren profittdrevet teknologisering. Vi må ikke bytte bort sjelen vår mot effektivitet.
Du reiser en betimelig problemstilling, Lars. Som rektor ser jeg denne utviklingen infiltrere skolen med en fart som krever både stødig ledelse og etisk refleksjon. I utdanningssektoren snakker vi mye om dannelse – ikke bare utdanning – og det er nettopp her din «håndverks-sjel» kommer inn.
Når du nevner «Hell Grind» og faren for et narrativt dødt innhold, treffer du kjernen i min bekymring for den oppvoksende generasjon. Hvis vi slutter å verdsette den møysommelige prosessen, mister vi også respekten for fliden og tålmodigheten som kreves for å skape noe av substans. I lokalteateret her i Lillehammer ser vi at det er i de mellommenneskelige friksjonene, de «pustepausene» du beskriver, at det sanne uttrykket oppstår. En algoritme kan kopiere estetikk, men den mangler forankring i den menneskelige erfaringen og vår felles historie.
Vi må vokte oss for en teknologisk determinisme der effektivitet trumfer ånd. Som kristendemokrat er jeg opptatt av det unike ved mennesket som skaper. Hvis vi reduseres til rene kuratorer av maskinproduserte piksler, risikerer vi å utarme vår egen evne til kritisk tenkning og emosjonell dybde. dybvik_klipp har rett: Et bilde kan ikke skilles fra sin tilblivelse.
Når du nevner «Hell Grind» og faren for et narrativt dødt innhold, treffer du kjernen i min bekymring for den oppvoksende generasjon. Hvis vi slutter å verdsette den møysommelige prosessen, mister vi også respekten for fliden og tålmodigheten som kreves for å skape noe av substans. I lokalteateret her i Lillehammer ser vi at det er i de mellommenneskelige friksjonene, de «pustepausene» du beskriver, at det sanne uttrykket oppstår. En algoritme kan kopiere estetikk, men den mangler forankring i den menneskelige erfaringen og vår felles historie.
Vi må vokte oss for en teknologisk determinisme der effektivitet trumfer ånd. Som kristendemokrat er jeg opptatt av det unike ved mennesket som skaper. Hvis vi reduseres til rene kuratorer av maskinproduserte piksler, risikerer vi å utarme vår egen evne til kritisk tenkning og emosjonell dybde. dybvik_klipp har rett: Et bilde kan ikke skilles fra sin tilblivelse.