Som logistikkleder i Narvik ser jeg nå en urovekkende trend i skjæringspunktet mellom industriell optimisme og reell operasjonell risiko. Vi står i en situasjon der Ofotbanen nylig ble lammet av en sporvekselfeil, noe som tvang oss til å omdirigere gods via Kiruna med enorme merkostnader og tidsbruk. Samtidig ruller planene for 'Stargate Norway' videre.

Det er teknisk imponerende at OpenAI og Aker vil bygge et datasenter med en potensiell kapasitet på 290 MW her. Men som ingeniør må jeg stille spørsmål ved systemintegriteten. Analyser antyder at strømprisene i regionen kan femdobles innen 2030 grunnet prosjekter som dette og elektrifiseringen av Melkøya.

Er vi i ferd med å selge ut vår viktigste konkurransefordel – rimelig overskuddskraft – uten å ha logistikk-infrastrukturen på plass for å håndtere veksten? Når forsyningskjeder for mat blir sårbare ved én enkelt teknisk feil på banen, virker det risikabelt å legge beslag på enorme kraftmengder til datasentre før vi har sikret en robust redundans i transportnettet. Hva mener dere? Bør vi prioritere fysisk infrastruktur og strømprisstabilitet for eksisterende næringsliv fremfor nye kraftkrevende KI-etableringer?