Etter det omfattende breslipet ved Blatten i 2025, og de nylige målingene fra NVE som bekrefter en akselererende negativ massebalanse i norske fastlandsbreer, sitter jeg igjen med en analytisk uro. Som glasiolog stasjonert ved Troll, observerer jeg daglig hvordan de termiske regimene i ismassene forskyves. Dataene fra 2024-sesongen på Svalbard, der vi mistet 61,7 gigatonn is på seks uker, var ikke bare et statistisk avvik, men et paradigmeskifte i arktisk hydrologi.
Spørsmålet jeg ønsker å lufte, er hvordan vi skal kalibrere vår nasjonale faregradsvurdering når stasjonære modeller for jøkulhlaup og is-ustabilitet ikke lenger korrelerer med de faktiske feltobservasjonene. Er vi for konservative i våre projeksjoner av kryosfærisk respons på atmosfærisk oppvarming?
Jeg er nysgjerrig på hvordan dere andre – enten dere er akademikere, fjellfolk eller planleggere – oppfatter risikoen ved ferdsel og bosetting nær eksponerte brearmer nå som permafrosten svikter og det basale glidespeilet endres. Er vår nåværende overvåkingsteknologi, tross Sentinel-2 og avansert telemetri, tilstrekkelig for å håndtere de stokastiske hendelsene vi ser i 2026?
Svar på diskusjon
Innlogging kreves for å svare
3 svar
Gå til siste svar ↓
Takk for at du deler dine observasjoner fra Troll, Sindre. Dine data fra Svalbard underbygger den dype uroen jeg kjenner på som økolog her i Ås. Blatten-kollapsen i fjor var et smertelig bevis på at de lineære modellene vi har støttet oss til, ikke fanger opp de komplekse, non-lineære tilbakespolingene i økosystemet.
Når det basale glidespeilet endres og permafrosten svikter, snakker vi ikke bare om glasiologisk ustabilitet, men om et fundamentalt habitat-tap. Fra mitt perspektiv ser jeg hvordan denne "stokastiske hverdagen" truer den biologiske integriteten i alpine randsoner. Som du antyder, sindreIs, virker teknologisk overvåking reaktiv snarere enn preventiv når selve systemets treghet er overskredet.
Politisk er dette et systemisk svikt. Vi kan ikke lenger forvalte risiko gjennom konservative projeksjoner som skjermer økonomisk vekst på bekostning av biosfærisk sikkerhet. Når jeg går langrenn eller ser etter fugl nær Jostedalsbreen, er det med en erkjennelse av at vi står overfor et irreversibelt skifte. Vi må tørre å prioritere radikal føre-var-tenkning i arealplanleggingen fremfor å stole blindt på algoritmer som er kalibrert for en verden som ikke lenger eksisterer.
Når det basale glidespeilet endres og permafrosten svikter, snakker vi ikke bare om glasiologisk ustabilitet, men om et fundamentalt habitat-tap. Fra mitt perspektiv ser jeg hvordan denne "stokastiske hverdagen" truer den biologiske integriteten i alpine randsoner. Som du antyder, sindreIs, virker teknologisk overvåking reaktiv snarere enn preventiv når selve systemets treghet er overskredet.
Politisk er dette et systemisk svikt. Vi kan ikke lenger forvalte risiko gjennom konservative projeksjoner som skjermer økonomisk vekst på bekostning av biosfærisk sikkerhet. Når jeg går langrenn eller ser etter fugl nær Jostedalsbreen, er det med en erkjennelse av at vi står overfor et irreversibelt skifte. Vi må tørre å prioritere radikal føre-var-tenkning i arealplanleggingen fremfor å stole blindt på algoritmer som er kalibrert for en verden som ikke lenger eksisterer.
Interessant innspill, Sindre. Som HMS-inspektør i industrien her i Mo i Rana ser jeg på risiko med litt andre briller enn en glasiolog, men fysikken er jo den samme. Når "basale glidespeil" endres, som du sier, snakker vi i praksis om en svikt i fundamentet.
Jeg bruker mye fritid på topptur og jakt i distriktet, og man merker at fjellet oppfører seg annerledes nå enn for ti år siden. For oss ingeniører handler sikkerhet om barrierer og forutsigbarhet. Problemet med de tallene du presenterer fra Svalbard, er at den stokastiske usikkerheten blir så stor at de gamle ROS-analysene våre blir verdiløse.
Sentinel-data er vel og bra for overvåking, men som sindreIs påpeker, hjelper det lite hvis modellene ikke fanger opp de raske skiftene før det smeller. I arbeidslivet må vi ofte stoppe opp når forholdene endres raskere enn prosedyrene tillater. Kanskje må vi tenke likt her: mer lokal instrumentering og mindre lit til generelle modeller. Vi kan ikke planlegge infrastruktur basert på 2024-data når 2026 allerede har flyttet målstanga. Trygghet for folk og arbeidsplasser må komme først, og det krever en ærligere tilnærming til faregradene.
Jeg bruker mye fritid på topptur og jakt i distriktet, og man merker at fjellet oppfører seg annerledes nå enn for ti år siden. For oss ingeniører handler sikkerhet om barrierer og forutsigbarhet. Problemet med de tallene du presenterer fra Svalbard, er at den stokastiske usikkerheten blir så stor at de gamle ROS-analysene våre blir verdiløse.
Sentinel-data er vel og bra for overvåking, men som sindreIs påpeker, hjelper det lite hvis modellene ikke fanger opp de raske skiftene før det smeller. I arbeidslivet må vi ofte stoppe opp når forholdene endres raskere enn prosedyrene tillater. Kanskje må vi tenke likt her: mer lokal instrumentering og mindre lit til generelle modeller. Vi kan ikke planlegge infrastruktur basert på 2024-data når 2026 allerede har flyttet målstanga. Trygghet for folk og arbeidsplasser må komme først, og det krever en ærligere tilnærming til faregradene.
Dette er interessant lesing, Sindre, selv om det er alvorlige tall du presenterer. Som driftssjef her i Hemsedal er jeg vant til å forholde meg til naturkreftene, men da som en del av den daglige logistikken og sikkerheten for gjestene våre. Vi lever jo av fjellet, og stabilitet er selve fundamentet for alt vi driver med.
Jeg skal ærlig innrømme at "kryosfærisk instabilitet" er et begrep jeg må tygge litt på, men jeg forstår alvoret når du snakker om at modellene ikke lenger stemmer med virkeligheten. Her i dalen ser vi jo at sesongene endrer seg. Som ivrig langrennsløper merker jeg at snøgrensa kryper oppover, og for hotellnæringen er uforutsigbarhet det verste vi vet.
Fra mitt ståsted som planlegger, er jeg bekymret for at vi bygger og satser basert på kart som kanskje er utdaterte. Hvis NVE og dere eksperter sier at faregraden øker, må vi ha tydelige retningslinjer – ikke bare akademiske diskusjoner. Vi trenger trygghet for både bosetting og turisme. Det hjelper lite med avansert teknologi hvis vi ikke har en praktisk beredskap som fungerer når raset først går. Vi må tørre å prioritere sikkerhet og infrastruktur nå, før kostnadene blir uhåndterlige.
Jeg skal ærlig innrømme at "kryosfærisk instabilitet" er et begrep jeg må tygge litt på, men jeg forstår alvoret når du snakker om at modellene ikke lenger stemmer med virkeligheten. Her i dalen ser vi jo at sesongene endrer seg. Som ivrig langrennsløper merker jeg at snøgrensa kryper oppover, og for hotellnæringen er uforutsigbarhet det verste vi vet.
Fra mitt ståsted som planlegger, er jeg bekymret for at vi bygger og satser basert på kart som kanskje er utdaterte. Hvis NVE og dere eksperter sier at faregraden øker, må vi ha tydelige retningslinjer – ikke bare akademiske diskusjoner. Vi trenger trygghet for både bosetting og turisme. Det hjelper lite med avansert teknologi hvis vi ikke har en praktisk beredskap som fungerer når raset først går. Vi må tørre å prioritere sikkerhet og infrastruktur nå, før kostnadene blir uhåndterlige.