Hei alle sammen! ☕️ Etter en lang løpetur og en velfortjent kopp kaffe, har jeg sittet og reflektert over implementeringen av den nye fastlegeforskriften og Stortingsmelding 23 (2024–2025).

Som ekspedisjonslege ser jeg ofte verdien av autonomi, men i den ordinære allmennlegetjenesten er vi nå midt i et paradigmeskifte. Regjeringens satsing på tverrfaglige team, hvor sykepleiere og andre faggrupper får en mer sentral rolle i pasientoppfølgingen, er i teorien et fantastisk grep for å avlaste oss leger. Likevel kjenner jeg på en ambivalens.

Vil denne oppgavedelingen faktisk frigjøre tid til de mest komplekse pasientene, slik Vestre forespeilet, eller risikerer vi en fragmentering av pasientforløpet? Jeg brenner for den helhetlige omsorgen, og er spent på om vi klarer å bevare kontinuiteten når flere hender involveres. Samtidig er legevaktplikten og arbeidspresset fremdeles en stor belastning for mange kolleger.

Hva tenker dere? Er tverrfaglighet løsningen på fastlegekrisen, eller er det en risiko for at legens portvaktrolle og kliniske blikk blir mer distansert? Gleder meg til å høre deres perspektiver!