Som økolog med spesialisering innen urbane økosystemer, har jeg med stor interesse fulgt klima- og miljøministerens nylige anmodning til kommunene om å stanse all nedbygging av myr i påvente av det varslede forbudet. Det er på høy tid at vi anerkjenner myra ikke bare som en flomdemper og et habitat for truede arter, men som vårt mest kritiske terrestriske karbonlager.

Når vi ser at kommuner planlegger massiv utbygging i habitater med torvlag som har akkumulert karbon i 10 000 år, står vi overfor et etisk og økologisk dilemma. Selv om lokale myndigheter argumenterer for behovet for infrastruktur som avkloakkering, må vi spørre: Kan vi rettferdiggjøre irreversible inngrep i intakte økosystemer for kortsiktig vekst?

Jeg er bekymret for at et forbud med for mange unntak vil uthule naturmangfoldloven. Hvordan kan vi best sikre en forvaltning som prioriterer økologisk integritet over utbyggingsinteresser? Er tilbakeføring av 3000 dekar til LNFR-formål, slik vi har sett i enkelte kommuner, en modell som bør lovfestes nasjonalt? Jeg ser frem til en reflektert dialog om hvordan vi kan balansere menneskelige behov mot naturens tålegrenser.