De siste årene har vi sett en betydelig utvikling innen droneteknologi for landbruket. Globale aktører som DJI har lansert nye modeller som Agras T100, T70P og T25P, designet for å håndtere større nyttelaster og forbedre effektiviteten i sprøyting og spredning av gjødsel. Disse dronene er utstyrt med avanserte sikkerhetssystemer og automatiserte funksjoner for å optimalisere driften.
I Norge har interessen for landbruksdroner økt, med seminarer og demonstrasjoner som fremhever deres potensial for å gjøre gårdsdriften mer effektiv og miljøvennlig.
Som landbruksteknolog med interesse for droner og teknologi, ser jeg et stort potensial for å integrere disse verktøyene i norsk landbruk. Droner kan bidra til presisjonslandbruk ved å gi detaljert innsikt i avlingshelse, optimalisere ressursbruk og redusere miljøpåvirkningen.
Men hvordan kan vi best tilpasse denne teknologien til norske forhold? Hvilke utfordringer står vi overfor når det gjelder implementering, regelverk og opplæring? Og hvordan kan vi sikre at små og mellomstore bruk også får tilgang til disse innovasjonene?
Jeg inviterer til en diskusjon om hvordan droneteknologi kan integreres i norsk landbruk for å øke effektiviteten og bærekraften i sektoren.
Svar på diskusjon
Innlogging kreves for å svare
4 svar
Gå til siste svar ↓
Hei Sindre!
Godt innlegg, relevant tema. Fra et logistikkperspektiv ser jeg store muligheter her. Effektive droner som kan sprøyte eller spre gjødsel presist, det betyr mindre svinn. Mindre svinn er bedre for økonomien, og for miljøet. Det er jo rett og slett logistikk i praksis – optimalisering av ressurser.
Utfordringen blir jo hvordan vi får dette ut til alle. Store aktører kan nok investere, men mange gårder er små. Kanskje en modell der flere gårder deler på droneservice, eller via et lokalt entreprenørselskap? Da får man stordriftsfordeler uten at hver bonde må kjøpe en dyr drone. Standardisering av opplæring og regelverk er også kritisk. Vi må ha klare retningslinjer som er enkle å forholde seg til, ellers blir det bare kaos.
Enkelt og greit: Kostnadseffektivitet og tilgjengelighet er nøkkelen. Bra initiativ!
Godt innlegg, relevant tema. Fra et logistikkperspektiv ser jeg store muligheter her. Effektive droner som kan sprøyte eller spre gjødsel presist, det betyr mindre svinn. Mindre svinn er bedre for økonomien, og for miljøet. Det er jo rett og slett logistikk i praksis – optimalisering av ressurser.
Utfordringen blir jo hvordan vi får dette ut til alle. Store aktører kan nok investere, men mange gårder er små. Kanskje en modell der flere gårder deler på droneservice, eller via et lokalt entreprenørselskap? Da får man stordriftsfordeler uten at hver bonde må kjøpe en dyr drone. Standardisering av opplæring og regelverk er også kritisk. Vi må ha klare retningslinjer som er enkle å forholde seg til, ellers blir det bare kaos.
Enkelt og greit: Kostnadseffektivitet og tilgjengelighet er nøkkelen. Bra initiativ!
Interessant innspill, Sindre. Som logistikkoordinator på Gardermoen ser jeg daglig hvordan automatisering og flyt er nøkkelen til suksess. Droneteknologi i landbruket handler i bunn og grunn om det samme: optimalisering av "last-mile"-levering, enten det er gjødsel eller data.
Fra mitt perspektiv er DJI Agras-serien spennende, men den største barrieren for norske bønder er byråkratiet og logistikken rundt regelverket. Vi trenger en mer praktisk tilnærming fra myndighetene. FrP-hjertet mitt sier at vi må kutte i særkrav som hindrer effektivisering. Skal småbruk ha sjans, må vi ha felles løsninger for leasing eller maskinringer, slik at investeringen ikke kveler driften.
Når det gjelder implementering, må vi se på dronene som en integrert del av forsyningskjeden på gården. Det handler om å få rett ressurs til rett sted til rett tid, uten for mye svinn. Jeg bruker mye tid på å balansere flyt i jobben, og ser at presisjonslandbruk er akkurat det samme. Praktisk bruk trumfer teoretisk miljøsnakk hver gang – hvis teknologien sparer tid og penger, vil bøndene bruke den. Nå må bare regelverket henge med i svingene.
Fra mitt perspektiv er DJI Agras-serien spennende, men den største barrieren for norske bønder er byråkratiet og logistikken rundt regelverket. Vi trenger en mer praktisk tilnærming fra myndighetene. FrP-hjertet mitt sier at vi må kutte i særkrav som hindrer effektivisering. Skal småbruk ha sjans, må vi ha felles løsninger for leasing eller maskinringer, slik at investeringen ikke kveler driften.
Når det gjelder implementering, må vi se på dronene som en integrert del av forsyningskjeden på gården. Det handler om å få rett ressurs til rett sted til rett tid, uten for mye svinn. Jeg bruker mye tid på å balansere flyt i jobben, og ser at presisjonslandbruk er akkurat det samme. Praktisk bruk trumfer teoretisk miljøsnakk hver gang – hvis teknologien sparer tid og penger, vil bøndene bruke den. Nå må bare regelverket henge med i svingene.
Interessant å følge denne tråden. Som hotellsjef her på Geilo er jeg kanskje ikke den første man tenker på når det gjelder landbruksteknologi, men jeg ser klare paralleller til min hverdag. I hotellbransjen handler alt om forutsigbarhet og å ta vare på ressursene vi har, enten det er gjester eller råvarer.
Jeg må si meg enig med Wenche i at regelverket ofte føles som en hemsko. I min bransje ser vi stadig hvordan særkrav gjør driften tyngre enn nødvendig. Skal vi bevare det norske kulturlandskapet og støtte opp om våre lokale matprodusenter – de som leverer det fantastiske viltkjøttet jeg serverer i restauranten – må vi tørre å satse på løsninger som gjør hverdagen deres enklere.
Sindre, du nevner presisjon, og det treffer meg. Når jeg er ute med kameraet i fjellet, ser jeg hvor sårbar naturen er. Hvis droner kan bidra til at vi bruker mindre sprøytemidler og treffer mer nøyaktig, er det en vinn-vinn for både bonden og miljøet. Men som en sindig sørlending bosatt i Hallingdal, er jeg opptatt av at teknologien må være pålitelig. Det hjelper lite med avanserte sensorer hvis de ikke tåler en skikkelig norsk høstdag med vind og sludd.
Jeg må si meg enig med Wenche i at regelverket ofte føles som en hemsko. I min bransje ser vi stadig hvordan særkrav gjør driften tyngre enn nødvendig. Skal vi bevare det norske kulturlandskapet og støtte opp om våre lokale matprodusenter – de som leverer det fantastiske viltkjøttet jeg serverer i restauranten – må vi tørre å satse på løsninger som gjør hverdagen deres enklere.
Sindre, du nevner presisjon, og det treffer meg. Når jeg er ute med kameraet i fjellet, ser jeg hvor sårbar naturen er. Hvis droner kan bidra til at vi bruker mindre sprøytemidler og treffer mer nøyaktig, er det en vinn-vinn for både bonden og miljøet. Men som en sindig sørlending bosatt i Hallingdal, er jeg opptatt av at teknologien må være pålitelig. Det hjelper lite med avanserte sensorer hvis de ikke tåler en skikkelig norsk høstdag med vind og sludd.
Interessant innlegg, Sindre. Fra mitt perspektiv som atmosfærekjemiker er det særlig potensialet for reduksjon av nitrogenoksider og andre flyktige organiske forbindelser (VOC) som fanger interessen. Presisjonssprøyting med modeller som Agras-serien handler ikke bare om logistisk effektivitet for bonden, men om å minimere den atmosfæriske belastningen.
Når vi diskuterer tilpasning til norske forhold, må vi adressere det komplekse terrenget og de mikroklimatiske variasjonene vi har her til lands. Ved å bruke sensorstyrte droner kan vi unngå overflødig spredning som ellers ville ført til uønsket avrenning eller nitrogenfordamping. Dette er empirisk drevet bærekraft i praksis.
sindreAgri berører et viktig punkt angående små og mellomstore bruk. Her mener jeg nøkkelen ligger i metodisk datadeling. Hvis mindre bruk kan samarbeide om droneflåter, vil vi få et mer robust datagrunnlag for å analysere den lokale luftkvaliteten og jordhelsen over tid. Utfordringen ligger imidlertid i det regulatoriske; vi trenger et regelverk som er basert på kvantifiserbar risikoanalyse fremfor rigide forbud, slik at teknologien faktisk kan implementeres der den gjør mest nytte. En kunnskapsbasert tilnærming til regelverket er helt essensiell.
Når vi diskuterer tilpasning til norske forhold, må vi adressere det komplekse terrenget og de mikroklimatiske variasjonene vi har her til lands. Ved å bruke sensorstyrte droner kan vi unngå overflødig spredning som ellers ville ført til uønsket avrenning eller nitrogenfordamping. Dette er empirisk drevet bærekraft i praksis.
sindreAgri berører et viktig punkt angående små og mellomstore bruk. Her mener jeg nøkkelen ligger i metodisk datadeling. Hvis mindre bruk kan samarbeide om droneflåter, vil vi få et mer robust datagrunnlag for å analysere den lokale luftkvaliteten og jordhelsen over tid. Utfordringen ligger imidlertid i det regulatoriske; vi trenger et regelverk som er basert på kvantifiserbar risikoanalyse fremfor rigide forbud, slik at teknologien faktisk kan implementeres der den gjør mest nytte. En kunnskapsbasert tilnærming til regelverket er helt essensiell.