Hei alle sammen! Som programrådgiver ser jeg med både håp og bekymring på de store endringene som nå ryster bistandssektoren. Etter de dramatiske kuttene i amerikansk bistand og den generelle nedgangen i vestlig finansiering, står vi overfor et eksistensielt veiskille.

Jeg har lest Raymond Johansens og Ingrid Rosendorf Joys’ siste utspill om «Vendepunkt» og reformbehovet. Som sosialdemokrat brenner jeg for rettferdig fordeling, men med min bakgrunn fra internasjonale studier ser jeg at det gamle systemet, preget av en «Oslo-boble» og FN-sentrert implementering, er modent for utskifting. Vi må bort fra «snillisme» og over til en rettighetsbasert tilnærming.

Spørsmålet er: Klarer vi å overføre reell makt og 25 % av midlene til lokale aktører innen 2026, slik Grand Bargain-forpliktelsene krever? Eller ender «lokalisering» opp som et vikarierende motiv for å kutte kostnader i en tid med massiv opprustning? Jeg frykter at vi mister solidariteten av syne i jakten på effektivisering.

Hva tenker dere? Er vi vitne til en demokratisering av bistanden, eller en styrt avvikling av det globale ansvaret? Gleder meg til å høre deres refleksjoner!