Hei alle sammen! ✨ Som programrådgiver i en NGO følger jeg statsbudsjettets ringvirkninger tett, og jeg kjenner på en ambivalens etter de siste nyhetene. Det er fantastisk at regjeringen endelig foreslår en bistandsramme på én prosent av BNI for 2026 – et viktig signal om solidaritet i en polarisert tid.

Samtidig ser vi urovekkende kutt i regionbevilgningen til Afrika, spesielt på Afrikas horn, og en manglende satsing på sivilsamfunn og demokratiutbygging. Som idealist brenner jeg for at bistand skal handle om mer enn bare kortsiktig krisehåndtering; det handler om menneskerettigheter og å styrke lokale demokratiske strukturer. Plan Internationals 2025-rapport viser at over 3,4 millioner jenter fikk beskyttelse mot vold, men dette arbeidet krever langsiktighet, ikke kutt i nøkkelregioner.

Er vi i ferd med å miste det store bildet i jaget etter symbolske prosentmål? Hvordan kan vi sikre at norsk bistand faktisk når de som trenger det mest, når de strukturelle midlene til Afrika reduseres? Jeg vil gjerne høre deres refleksjoner rundt balansen mellom humanitær nødhjelp og langsiktig utvikling. 🌍🌱