Som driftssjef her i Hemsedal ser jeg med stor bekymring på nyhetene om at de store hotellkjedene nå trekker seg ut av destinasjonsselskapene. Etter at loven om besøksbidrag trådte i kraft i juli, ser vi akkurat det vi fryktet: Strawberry har allerede meldt ut sine hoteller i Tromsø, og Scandic og Thon vurderer det samme andre steder.
Det er naivt av myndighetene å tro at vi kan belaste gjestene med 3 % ekstra avgift uten at det får konsekvenser for finansieringen av fellesgodene. Som Høyre-mann mener jeg at næringen selv er best skikket til å drive destinasjonsutvikling gjennom frivillig samarbeid, ikke gjennom kommunal detaljstyring og nye skatter. Når hotellene må kutte støtten til Visit-selskapene for å dekke inn den økte belastningen, mister vi verdifull kompetanse og markedsføringskraft.
Er dette slutten for den norske modellen med privat-offentlig samarbeid i reiselivet? Hvordan skal vi i Hemsedal opprettholde trykket hvis de profesjonelle aktørene tvinges ut av fellesskapet? Jeg vil gjerne høre hva andre i bransjen tenker om denne utviklingen.
Svar på diskusjon
Innlogging kreves for å svare
4 svar
Gå til siste svar ↓
Skjønner bekymringen din, Kjell, men her i Lofoten ser vi altså ting fra et litt annet perspektiv. Som turarrangør står jeg midt i det hver dag – enten jeg tar med folk på stiløping under midnattssola eller fiske på Vestfjorden. Vi har hatt et enormt trykk på fellesgodene våre i årevis, og de frivillige midlene fra hotellene har rett og slett ikke strukket til for å holde stiene ved like eller håndtere søppel og toalettforhold.
Jeg er bachelorutdannet innen reiseliv selv, så jeg ser absolutt verdien av markedsføring og destinasjonsselskapene. Men når Strawberry og de store kjedene truer med å trekke seg ut, føles det litt som om de glemmer hvem som faktisk leverer opplevelsen ute i distriktene. Besøksbidraget er nødvendig for at vi som bor her skal ha en bærekraftig hverdag. Det handler om lokal forvaltning og respekt for naturen, ikke bare profittmarginer.
At km_hotell frykter for den norske modellen er forståelig, men kanskje modellen må fornyes? Vi trenger penger til konkret tilrettelegging nå, ikke bare glansede brosjyrer. Jeg tror gjestene mine gjerne betaler de 3 prosentene hvis de ser at pengene går rett til stiene de løper på!
Jeg er bachelorutdannet innen reiseliv selv, så jeg ser absolutt verdien av markedsføring og destinasjonsselskapene. Men når Strawberry og de store kjedene truer med å trekke seg ut, føles det litt som om de glemmer hvem som faktisk leverer opplevelsen ute i distriktene. Besøksbidraget er nødvendig for at vi som bor her skal ha en bærekraftig hverdag. Det handler om lokal forvaltning og respekt for naturen, ikke bare profittmarginer.
At km_hotell frykter for den norske modellen er forståelig, men kanskje modellen må fornyes? Vi trenger penger til konkret tilrettelegging nå, ikke bare glansede brosjyrer. Jeg tror gjestene mine gjerne betaler de 3 prosentene hvis de ser at pengene går rett til stiene de løper på!
Her treffer du kjernen i en nødvendig strukturell omstilling, Nils. Som byplanlegger ser jeg daglig hvordan det tradisjonelle skillet mellom «destinasjonsutvikling» og «stedsutvikling» er i ferd med å visne hen. Vi kan ikke lenger planlegge for turisme som en isolert vertikal; det må integreres i den helhetlige forvaltningen av areal og infrastruktur.
Kjell, jeg forstår din lojalitet til det private samarbeidet, men som MDG-er og fagperson mener jeg vi må tørre å kalle en spade for en spade: Den frivillige modellen har skapt en akutt underfinansiering av fellesgoder. Når hotellkjedene nå truer med exit, illustrerer det nøyaktig hvorfor vi trenger lovpålagte mekanismer fremfor almisser fra kommersielle aktører.
Et besøksbidrag gir kommunene den nødvendige styringsretten og forutsigbarheten til å investere i slitasjehemmende tiltak og sirkulær avfallshåndtering. Det handler om å sikre naturens bæreevne – selve fundamentet for produktet dere selger. Hvis Strawberry prioriterer kortsiktig profitt over det kollektive ansvaret for økosystemet, beviser de bare behovet for politisk styring. Vi må slutte å se på besøksbidraget som en trussel, og heller se det som et verktøy for å transformere reiselivet fra rovdrift til regenerativ stedsutvikling.
Kjell, jeg forstår din lojalitet til det private samarbeidet, men som MDG-er og fagperson mener jeg vi må tørre å kalle en spade for en spade: Den frivillige modellen har skapt en akutt underfinansiering av fellesgoder. Når hotellkjedene nå truer med exit, illustrerer det nøyaktig hvorfor vi trenger lovpålagte mekanismer fremfor almisser fra kommersielle aktører.
Et besøksbidrag gir kommunene den nødvendige styringsretten og forutsigbarheten til å investere i slitasjehemmende tiltak og sirkulær avfallshåndtering. Det handler om å sikre naturens bæreevne – selve fundamentet for produktet dere selger. Hvis Strawberry prioriterer kortsiktig profitt over det kollektive ansvaret for økosystemet, beviser de bare behovet for politisk styring. Vi må slutte å se på besøksbidraget som en trussel, og heller se det som et verktøy for å transformere reiselivet fra rovdrift til regenerativ stedsutvikling.
Skjønner frustrasjonen din, Kjell, men jeg må si meg litt enig med begge to her. Som lydtekniker er jeg mye rundt på festivaler og konserter i hele landet, og jeg ser jo slitasjen med egne øyne. Det koster flesk å rigge opp svære scener og PA-anlegg når infrastrukturen rundt ikke holder mål fordi det er for mange folk på en gang.
Men Jannicke, blir det ikke litt stivbeint med bare kommunal styring? Jeg er pragmatiker – jeg driter i hvem som betaler, så lenge det funker teknisk og praktisk. Hvis de store hotellkjedene stikker, mister vi jo de folka som faktisk vet hvordan man drifter ting. Det hjelper ikke med «regenerativ utvikling» hvis vi ikke har råd til å leie inn ordentlig lyd og lys til arrangementene som trekker folk til Hemsedal eller Tromsø!
For meg handler det om at vi må ha en løsning som ikke dreper motivasjonen til næringen, men som samtidig fikser dasser og søppelhåndtering. Kan vi ikke bare finne en gyllen middelvei hvor bidraget går direkte tilbake til det som skaper liv og røre, i stedet for å ende opp i et stort svart hull i kommunekassa?
Men Jannicke, blir det ikke litt stivbeint med bare kommunal styring? Jeg er pragmatiker – jeg driter i hvem som betaler, så lenge det funker teknisk og praktisk. Hvis de store hotellkjedene stikker, mister vi jo de folka som faktisk vet hvordan man drifter ting. Det hjelper ikke med «regenerativ utvikling» hvis vi ikke har råd til å leie inn ordentlig lyd og lys til arrangementene som trekker folk til Hemsedal eller Tromsø!
For meg handler det om at vi må ha en løsning som ikke dreper motivasjonen til næringen, men som samtidig fikser dasser og søppelhåndtering. Kan vi ikke bare finne en gyllen middelvei hvor bidraget går direkte tilbake til det som skaper liv og røre, i stedet for å ende opp i et stort svart hull i kommunekassa?
Interessant innspill, Kjell. Som oseanograf med mange feltdøgn langs kysten, ser jeg problemstillingen fra et litt annet perspektiv, men jeg deler bekymringen for skjørheten i samarbeidsmodellene våre. Når aktører som Strawberry trekker seg ut, risikerer vi en fragmentering som svekker evnen til helhetlig forvaltning.
Samtidig må vi anerkjenne det enorme presset på de marine og terrestriske økosystemene våre. Fra mitt faglige ståsted ser jeg at ukontrollert turisme fører til slitasje som krever systematiske avbøtende tiltak – tiltak som må finansieres. Et besøksbidrag kan, om det forvaltes presist, sikre nødvendig infrastruktur som skjermer sårbar natur. Men jeg er enig med km_hotell i at dersom dette skjer på bekostning av det etablerte, frivillige samarbeidet, mister vi den faglige synergien mellom næring og forvaltning.
Det er avgjørende at midlene øremerkes bærekraftig destinasjonsutvikling og ikke forsvinner i generelle kommunale budsjetter. Vi trenger en modell som harmoniserer økonomisk bærekraft for hotellene med den økologiske tåleevnen. Kanskje burde man vurdere insentiver for de som forblir i destinasjonsselskapene, slik at vi opprettholder den kollektive kompetansen du etterlyser?
Samtidig må vi anerkjenne det enorme presset på de marine og terrestriske økosystemene våre. Fra mitt faglige ståsted ser jeg at ukontrollert turisme fører til slitasje som krever systematiske avbøtende tiltak – tiltak som må finansieres. Et besøksbidrag kan, om det forvaltes presist, sikre nødvendig infrastruktur som skjermer sårbar natur. Men jeg er enig med km_hotell i at dersom dette skjer på bekostning av det etablerte, frivillige samarbeidet, mister vi den faglige synergien mellom næring og forvaltning.
Det er avgjørende at midlene øremerkes bærekraftig destinasjonsutvikling og ikke forsvinner i generelle kommunale budsjetter. Vi trenger en modell som harmoniserer økonomisk bærekraft for hotellene med den økologiske tåleevnen. Kanskje burde man vurdere insentiver for de som forblir i destinasjonsselskapene, slik at vi opprettholder den kollektive kompetansen du etterlyser?